Disclaimer: If you are a Norwegian reader, I am sure you have already raised your eyebrows in disdain because I – after merely two weeks as a U.K resident – write this in English. So let’s just throw it out there right away: I am pretentious and proud of it. In addition, five long essays are waiting to be written in the not-so-distant-future, so I might as well just get used to it.
This is the first chapter of the story about Per moving to England. It’s a story about airplanes, hostels, trains, lecture theatres and Germans. In other words, it’s probably not gonna be the most exciting story you have ever read. Not to say that Germans are not exciting; on occasions they are. But I didn’t expect that many of them. I’m sure half of the students on my department are German, and if truth be told I have already talked to more Germans here than I did living in Germany! The advantage of this is that I get to practice my German. The disadvantage? Well, I am going to return to Norway speaking English with a German accent. But to their credit, this seems like a particularly nice bunch of Germans, so I’m not going to hold their nationality against them.
Then there’s the Chinese. They are, as it seems, omnipresent in Bath. Anyone who doubts the rise of China should come see for themselves. In China, students compete fiercely for a scholarship to go abroad, and only the brightest make it. I share kitchen and bathroom with four of them. There’s Lu, the second year biology PhD who spends his time in Bath trying to identify the gene that makes humans smarter than other animals (or something like that. These things are too advanced for me – apparently lacking such a gene – to understand). And there’s Crystal, the translation student from Shanghai whose accent easily fooled me into thinking she was English. Dabing, the auto-engineer living next door, is renowned for his superb drinking skills and the ability to make beer out of eggs and water.
Besides the Chinese living in my flat, there’s Debora – the mathematician from New Guinea, and Oliver – the British/American prospective Business Manager. And let’s not forget Sean – the auto-engineer from Nigeria. Together, we represent all continents – sort of. Not bad!
According to Dostoyevski the most defining characteristic of us humans is that we get used to everything. It was with that in mind I decided not to panic when I first arrived here. Lack of painting, lack of equipment, lack of hot water, lack of comfortable mattress, lack of cleanness – the standards in this flat are surprisingly low. But after two weeks I could hardly be more happy about it. The huge picture of Audrey Hepburn hanging on the wall gives my room this artsy Camden-vibe. And the giant, noisy, ventilator fan right outside that kept me awake the first nights? I barely notice it now! ( It even serves the purpose of drowning out the noise from my partying neighbors). When I finally make good on the promise to buy myself a plant, this room will be second to no other room.
The best part of it is that Bath is such a ridiculously beautiful city, and I live just in the middle of it. Rumor has it that Apple Store is opening shop next door. I live just 200 meters away from the train to London. And the fact that Kentucky Fried Chicken is located just around the corner – it doesn’t hurt.
In essence, life in Bath is good. But I’ll get back to you when those essay deadlines closes in (or I run out of money).
Cheers!
To be continued…
Etter å ha beskuet kveldens EU-debatt mellom Liv Signe Navarsete og Erna Solberg vet jeg ikke om jeg gleder eller gruer meg mest til en ny EU-kamp.
Det vil bli en lidelse å tvinge seg gjennom debatt etter debatt med Navarsete i TV-ruta. Samtidig er det gode muligheter for at smerten krones med EU-medlemskap dersom senterpartidronningen fronter Nei-siden. For det Navarsete leverte i dag var ganske så pinlig. Når hun ikke lo sin nervøse latter, prøvde samferdselsministeren febrilsk å minne oss på alle Norges vakre fjell og fjorder. Som om de skulle synke i jorda den dagen vi ble medlem av EU.
Jeg er ikke gammel nok til å erindre så mye fra den forrige EU-kampen. Men jeg kan huske jeg var redd . Særlig ryktet om at fotballandslaget skulle legges ned gjorde inntrykk på en åtteåring fra Fredrikstad. Jeg vet ikke om dette var noe som i fullt alvor ble frontet av nei-siden, eller om historien oppstod i skolegården. Men redd var jeg.
Jeg er ikke lenger redd. I Norge klarer vi oss fint både på utsiden og innsiden av EU. Og landslaget, det er like dårlig uansett. Men jeg blir oppgitt. Jeg blir oppgitt når Liv Signe Navarsete i fullt alvor sier at hun er “mot EU, men for verden”, mens hun i realiteten er for norske bønder og gir blanke i verden. Jeg blir oppgitt når Navarsete sier hun er mot EU nettopp fordi hun er for internasjonale forpliktende løsninger, mens hun i sannhet er mot alle forpliktende løsninger som krasjer med norske landbruksinteresser. Elefanten i rommet når Navarsete skrøt av Senterpartiets solidariske internasjonalisme var så stor at det grenser til dyreplageri.
Jeg blir oppgitt når Navarsete i fullt alvor argumenterer for at Norge har like mye innflytelse på EU fra utsiden som innsiden fordi Jonas Gahr Støre er så veldig flink. Som om han skulle miste sine tilsynelatende ekstraordinære overtalelsesevner den dagen Norge ble medlem av EU.
Jeg blir oppgitt når Navarsete prøver å overbevise meg om at Norge har lav arbeidsledighet og god økonomi fordi vi ikke er med i EU. Som om vi ikke er avhengige av å være en integrert del av EUs indre marked eller våre enorme forekomster av olje og gass.
Men hun har rett i det, Navarsete, at Jonas er flink. Og kanskje er det derfor jeg nok mest gleder meg til en ny EU-kamp, ja til og med tv-debattene. Jeg gleder meg til å beskue Navarsete i det hun prøver å overbevise Jonas Gahr Støre om at han best påvirker EU fra gangen utenfor møtene i ministerrådet. Det kan bli litt av et spetakkel.
Ikke før hadde FrP foreslått å sende alle asylsøkerne til Afrika, så fant noen kloke hoder i Senterpartiet ut at de knapt kunne være dårligere. Sammen med selveste Perry Lundteigen slo førstekandidaten i Østfold, Per Kristian Skulberg, på stortrommen og foreslo passkontroll av alle som krysser svenskegrensen!
Senterpartiet har nok ikke innvandrerfiendtlige motiver – de bare spiller på fremmedfrykt for å fremme sin EU-fiendtlige agenda. Men når han først skulle prøve seg på et populistisk stunt, kunne kanskje Skulberg gjort sine saker bedre. Østfoldinger er mer glad i harry-turen til Svinesund enn de er redde for innbrudd i kåken. Det er få FrP-velgere som ikler seg felleskjøpetcaps i ekstase over dette forslaget.
Selv synes jeg nok Skulberg virker litt……….jeg har det på tungen……..bornert? Men selveste Georg Apenes står hos f-b.no frem som en stor tilhenger av Senterparti-politikerens passfetisj. Mon tro om datatilsyn-direktøren også er enig med Skulbergs uttalelser i gårsdagens avis:
- Jeg foreslår at vi gjeninnfører den gamle grensekontrollen med pass. Nå er det fri flyt av rumenere og andre kriminelle EU-borgere..
Eller enda bedre:
- Alle må sjekkes, og med dagens digitale pass og biometriske kontroller som fingeravtrykk, bør ikke køene bli alt for lange.
Det er sommer, og hjernen er mer eller mindre skrudd av.
Derfor har jeg lite å skrive om på denne bloggen. Men for særdeles spesielt interesserte har jeg besluttet å legge ut bacheloroppgaven jeg leverte på blindern i våres. Den er ikke noe mesterverk – så langt derifra. Skulle du imidlertid nære en forkjærlighet for EF-domstolen og sånn, så er det kanskje ikke helt bortkastet å ta en titt. Trykk på lenken under:
Som femtenåring fikk jeg jobb på sentralbordet i lokalavisa. Det var en utfordrende oppgave. For hvorfor ringer folk lokalavisa på en søndag formiddag? Fordi de ikke har fått den. Som nykonfirmert guttunge måtte jeg altså hanskes med en avsindig mengde pensjonister så sinte at de fikk telefonrøret til å gløde – på ukentlig basis. Noen av de mest traumatiske samtalene husker jeg fortsatt i detalj.
Det var ikke til å unngå at jeg utviklet en overlevelsesstrategi; jeg lærte å trykke på de rette knappene. En innringer som innledet samtalen med å skjelle meg ut, kunne beklage det før han la på. Hun som ville si opp avisen etter 40 år bestemte seg for å gi oss en sjanse til.
Og alt jeg gjorde, var å ta dem på alvor. Ikke noe hokus pokus, akkurat! Likevel opplever jeg selv nesten daglig å bli behandlet som lite annet enn et irritasjonsmoment når jeg kontaker offentlig eller privat sektor. Det virker ikke som at mitt helt basale credo er særlig utbredt blant de som driver med dette på heltid.
Derfor ble jeg ikke overrasket da It´s Learnings representant sa det rett ut til Ida Aalen: - Vi trenger ikke bry oss om brukerne så lenge vi tjener penger!
Jeg skal ikke påstå at It´s Learning tok feil. Kanskje har de så mange kontrakter med udugelige offentlige institusjoner at det lønner seg å nedprioritere brukerne. Men hendelsen inspirerte meg til å skrive noe mer om kundeservice generelt. Det koster så lite å yte god service, og jeg er ikke i tvil om at det lønner seg. La meg derfor gå gjennom et par helt elementære fenomener hvis eksistens store deler av Service-Norge ser ut til å ignorere.
Empati. Dersom du ikke er empatisk, bør du late som. Som femtenåring hadde jeg ikke et veldig personlig forhold til det å ikke få avisen i postkassa. Men jeg fortalte likevel innringeren at det var noe av det verste jeg visste. Før noen rakk å si “oppsigelse” gikk vi fra å være fiender til å bli allierte – pensjonisten og jeg. Det slo aldri feil.
Ydmykhet. Du er ikke ufeilbarlig. Din bedrift har ikke alltid rett. Innrøm det! Til de som ringte sent på søndag kunne jeg tilby lite annet enn en uforbeholden beklagelse. Ingen ny avis, bare vi beklager på det sterkeste.
Handlekraft. Selv om du ikke kan gi kunden kompensasjon, er det mulig å vise at henvendelsen ikke var forgjeves. Takk for tilbakemeldingen og understrek at det bare er slik dere kan bli bedre. Lov å ta tak i saken, slik at den ikke gjentar seg.
Etter å ha vært gjennom de tre overnevnte stadier hadde jeg som regel omvendt de fleste innringerne. Det gjaldt riktignok en konkret – og temmelig uskyldig – situasjon, men jeg mener overføringsverdien er betydelig. Hvordan bør journalister hanskes med relevant kritikk i kommentarfeltet? De bør vise at de skjønner hvorfor kritikken kommer, innrømme at de kan ha gjort en feil, og gjøre noe med det. Dersom de hadde utvist empati, ydmykhet og handlekraft ville Warner Music unngått mye dårlig PR. Jeg kan bare forestille meg hvor mange liknende tilfeller som kunne vært unngått ved noe så enkelt som å ta kunden på alvor.
Finanskrisa har gått ekstra hardt utover Island, og mange venter nå på en EU-søknad fra Sagaøya. I dag tror Erna Solberg at regjeringsskiftet øker sannsynligheten for at det skjer. Høyre-lederen mener også at Island kan få en kjapp vei inn i EU.
Solberg har rett i begge sine antagelser. Ja-siden pleier gjerne å fremheve solidaritet og nestekjærlighet som de fremste argumentene for å bli med i EU. Det er naturlig å forsøke å spille på samvittigheten til styrtrike nordmenn, men så langt har det funket dårlig.
Så er det da også slik at solidaritet og fred aldri har vært hovedfokus for EU, og slett ikke det som har fått 27 land til å avgi suverenitet. EU ble opprettet fordi nasjonalstatene mente det var en bra måte å tjene penger på. Og når nye land har søkt om medlemskap har det stort sett vært av økonomiske årsaker. Derfor plasserer Islands eventuelle søknad seg inn i et klassisk mønster – og Norges utenforskap ligeså. Solberg har forøvrig helt rett i at Island vil kunne bli medlem temmelig kjapt. Mye er allerede gjort gjennom EØS-avtalen, og innføringen av EUs lovverk – aquis communitaire – vil nok gå temmelig smertefritt.
Men det er altså pengenes tiltrekningskraft som vil sørge for en eventuelt islandsk EU-søknad. Så får vi ja-folk kose oss med at det aldri har vært mindre fare for krig i Europa, og at penger og demokrati stadig overføres fra vest til øst. Det må man vel kunne kalle gunstige bivirkninger?
Anbefalt lesning:
Alan S. Milward: The European Rescue of the Nation State.
Andrew Moravcsik: The Choice for Europe: Social Purpose and state power from Messina to Maastricht.
Under presidentvalgkampen skrev jeg om hvordan republikanerne forsøkte å spille på likhetene mellom Barack Obama og Jimmy Carter. Begge presidentene er relativt uerfarne, de kom med et budskap om forandring og ærlighet i valgkampen, og begge vil (i likhet med Ronald Reagan) avskaffe alt som heter atomvåpen. I tillegg får Obama – som Carter – støtte av demokratisk flertall i kongressen.
Nå satser republikanerne, ifølge politico.com, på å spille videre på denne sammenlikningen. Bakgrunnen er selvfølgelig Obamas “svake” utenrikspolitikk, illustrert av det berømmelige håndtrykket med Hugo Chavez.
Jeg synes sammenlikningen er noe tynn. Noe av det første Carter gjorde som president var å sende utenriksministeren Cyrus Vance på tur til Moskva, med et uttalt mål om å få med Brezhnev på en drastisk nedrusting. Sovjetene svarte med å vise Carter en kald skulder, og turen ble en gedigen fiasko. Den ble et symbol på Carters “naivitet” i utenrikspolitikken. Så kom revolusjonen i Iran, da 52 amerikanske diplomater ble holdt som gisler 444 dager i Teheran. Carters militære redningsaksjon mislyktes fullstendig, og det var ikke før Reagan tok over at gislene ble frigitt. Gisselkrisen var en enorm påkjenning for Carter hele perioden han satt som president.
Obamas reise til Europa var i det store og hele vellykket, og han fikk med seg russernes president på en uttalelse om å samarbeide om nedrusting. Administrasjonen var forsiktig med å skru opp forventningene før G20-møtet, og klarte å presentere det endelige resultatet som en seier. Under Nato-møtet unngikk Obama å falle for fristelsen til å legge for mye press på europeerne (i alle fall offentlig) om militære bidrag i Afghanistan. Klokt, for det er på den sivile siden Europa kan, vil og bør bidra mest.
Så kom krisen som godt kunne blitt Obamas store “Carter-moment”: Somaliske pirater tok kaptein Richard Phillips til fange etter å ha forsøkt å borde skipet Maersk Alabama. Men Obama lot den amerikanske marinen gjøre jobben sin. Piratene ble skutt – og Phillips lever, til skuffelse for rabiate republikanere (les for guds skyld kommentarfeltet, og se hvor mange som kom etter at krisen fikk sin lykkelige slutt).
På et område skal jeg imidlertid innrømme at sammenlikningen med Carter kan ha noe for seg. Obama har nemlig bestemt seg for å trappe opp innsatsen i Afghanistan. Og vet dere hva? Det var Jimmy Carter som i 1979 for første gang involverte USA i Afghanistan, da han (riktignok i hemmelighet) ga militær støtte til afghanerne som kjempet mot den sovjetiske invasjonsmakten.
Mange republikanere har hisset seg opp over dette bildet:
For når begynte amerikanske presidenter å hilse på kommunistdiktatorer, liksom? Hva skjedde med menneskerettigheter og sånn?
Vel. Vi lar bildene tale for seg.
Churchill, Truman og Stalin:
Kennedy og Krutsjov:
Nixon og Mao:
Reagan og Gorbatsjov:
Donald Rumsfeld og Saddam Hussein:
Bush og kongen av Saudi Arabia:
Vanligvis kritiseres media for å være enten venstrevridd eller høyrevridd (som regel venstrevridd). Noen ganger skulle jeg imidlertid ønske de var litt mindre nøytrale.
Er det fortsatt nødvendig å skrive om økonomien i Zimbabwe at “kritikere sier” den ble ødelagt av Robert Mugabe? Hvem ellers skulle ha ødelagt den?
Det virker nesten som Reuters gjør seg flid for ikke å gi tyrannen skylden for Zimbabwes problemer:
” Zimbabwe will not use its own local currency for at least a year, a state newspaper reported on Sunday, while it tries to repair an economy which critics say was destroyed by President Robert Mugabe.”
“Critics say Mugabe, who has led Zimbabwe since independence from Britain in 1980, has destroyed one of Africa’s most promising economies”.
Jada, jeg er klar over at Reuters er et nyhetsbyrå. Men med tanke på at Mugabe har styrt Zimbabwe siden landet ble uavhengig er det vel ikke superkontroversielt å gi ham ansvaret for dets økonomiske ruin?
Dollariseringen av Zimbabwes økonomi gjør forøvrig livet enklere for de som får tak i valutaen. Men de må passe godt på pengene sine. Det at butikkene plutselig bruker penger som faktisk er verdt noe, har ført til flere brutale ran! Det er vel en pris man må betale for å kunne betale…
