Gå til innhold

Tips til vordende joggere i elendig form

september 12, 2010
stikkord:

Det er vel ganske få (av de jeg kjenner i alle fall!) som ikke har fått med seg at jeg har blitt bitt av basillen. Jeg har fått ånden over meg, blitt tatt av dragsuget, ja ganske enkelt fått dilla. Kall det gjerne en prematur midtlivskrise, men jeg har altså begynt å løpe. Mye. Ikke at det egentlig er noe å skrive om. Mens du leser dette løper flere kinesere enn det bor mennesker i Norge. Folk løper. Men altså ikke jeg – inntil for ganske nøyaktig syv måneder, to uker og tre dager siden.

Nyhetens interesse ligger nok i det ubehagelige (men akk så behagelige) faktum at jeg i fordums tider var viden kjent for å være en sofagris av rang, ja av ypperste klasse. I det vide og brede argumenterte jeg sofasittingens sak til venner og uvenner. Vidde og bredde var forøvrig noe jeg besatt god kompetanse på, etter kontinuerlig klatring i buksestørrelse siden første gym. Og det var vel det som til sist fikk meg til å stikke fingern i jorda og grave ned stridsøksa en gang for alle: Drømmen om å gli inn i de knapt brukte femnullensa fra 10.klasse som fortsatt lå pent sammenbrettet i kommoden på gutterommet.

Slik gikk det altså til at jeg krøp til korset og gikk til anskaffelse av et par toppmoderne løpesko med geldemping og autopronasjon. Den første joggeturen glemmer jeg aldri. Det var en mørk og stormfull februaraften. Marken skalv, for ikke å si ristet, under belastningen fra mine femognitti kilo som på alt annet enn grasiøst manér trosset tyngdekraften og – på uforklarlig vis – beveget seg. Etter fem lange minutter var kroppen på nippet til å gå i oppløsning, og det var så definitivt slutt på moroa.

Skjønt særlig moro var det uansett ikke. Smerte er selvsagt uunngåelig når man viser finger’n til årsverk med fysisk forfall. Men den psykiske smerten er heller ikke til å stikke under en stol eller for den saks skyld skyve under teppet. Som nybegynner med joggesko er man ganske paranoid, og tror at absolutt alle stirrer. Plutselig er man liksom verdens midpunkt, og den bestemora med gåstol man passerer (eller blir passert av) vant sikkert kretsmesterskapet i hekkeløp i 1938. Hun ler av deg, og den feite baken din som vagger seg bortover fortauet i snegletempo. Eller gjør hun egentlig det? Selvsagt ikke, men likevel er nok den innbilte ydmykelsen årsaken til at mange lar det blir med en to-tre turer før de legger joggeskoa på hylla. Første bud for en vordende jogger er altså å komme seg over den psykiske kneika. Det ER ingen som ser og ler. Faktisk er det ingen som bryr seg om deg i det hele tatt – rent bortsett fra det du måtte ha av familie og venner, da. Get over yourself!

Når det gjelder den fysiske smerten, så er det bare en ting som gjelder: Styr unna! I alle fall i begynnelsen. Du trenger ikke trenger trene til du dør. Og løp for all del ikke hver dag! For mye belastning føkker opp beina og kan sette en definitiv stopper for karrieren som ultrasporty jogger før den har så mye som kommet ut av startgropa. Og er du i dårlig nok form, skal det uansett LITE til før kondisen tar seg opp drastisk! Jeg begynte med korte joggeturer på ca. 10-15 minutter. Så jobbet jeg meg sakte, men uforskammet sikkert, opp mot en times sammenhengende, rolig jogging. Når kroppen klarer en slik påkjenning uten knusler er det bare å spe på med intervaller, bakkespurting, tempoløp og skikkelige langturer.

Og drit i alle treningsekspertene som nærmest varsler verdens undergang dersom du dropper en økt på grunn av dårlig vær, dårlig humør eller dårlig kropp. Du trenger ikke dårlig samvittighet og selvfølelse etter å ha prioritert sofaen en ettermiddag. I den store sammenheng har det faktisk _ingenting_ å si! Og dersom formen er laber er faktisk all trening trening og all hvile hvile, og sannsynligvis bra for deg. Det var dette innlegget fra Virrvarr som fikk meg til å tenke i disse baner, og tro meg, det funker!

Til sist en liten advarsel: Hvis du vil begynne å jogge for å få «mer overskudd» og energi til å gjøre andre ting – glem det! Jeg blir i alle fall så selvtilfreds etter å ha startet dagen med en solid løpetur at jeg i grunn synes jeg fortjener å gjøre ingenting resten av dagen. Skumle saker.

Og ikke glem å kjøpe bra joggesko!

Boligpriser til besvær (hva kinesere klager på, Vol.2)

september 4, 2010
stikkord:,

Jeg er så heldig å dele leilighet med en gjeng kinesere. De er alle stolte patrioter som er glade i landet sitt. Men det hindrer dem ikke i å klage på tingenes tilstand. Og de klager mye, kineserne, i alle fall når de får låne øret til en laowai.

Det som opptar dem aller mest ser ut til å være boligprisene. Det er en bekymring de forsåvidt deler med unge nordmenn, men på et ganske annet nivå. For å ta det første først: I forhold til inntekt er prisene virkelig eksepsjonelt høye i Kina, særlig hvis man ønsker å bo urbant. For å kjøpe en vanlig toroms trenger man gjennomsnittlig 20-30 års inntekt. Det internasjonale gjennomsnittet er seks år, skriver DN. Boligprisene er tredoblet siden 2005, ifølge Wikipedia. Og det stemmer bra med det min ene flatmate forteller. Foreldrene hans kjøpe en leilighet for et år siden, som nå visstnok har doblet sin verdi! Min andre flatmate er ikke like heldig. Forleden kom de potensielle svigerforeldrene med et tilbud: Om de gikk sammen med hans foreldre, kunne de kjøpe en leilighet til ham og kjæresten. Planen hadde bare en hake: For å kunne finansiere kjøpet måtte svigers selge sin egen kåk, og flytte inn sammen med de nygifte! Det høres kanskje søkt ut for mange, men for unge kinesere er dette et høyst reelt alternativt. For: Ifølge tradisjonen nærmest man ha bolig for å gifte seg. Og helst er det brudgommen som skal bidra mest. Tatt i betraktning at de aller fleste kinesere er langt fattigere enn mine flatmates – som tross alt studerer i England – kan man bare tenke seg hvor vanskelig det er.

Årsakene til det de fleste kaller en boligboble, er mange, og jeg er ingen ekspert (kom gjerne med innspill!). Mine kamerater skylder stort sett på «the government». Det er ikke tilfeldig, sier de, at de aller rikeste kineserne er eiendomsinvestorer og korrupte statsansatte. Styresmaktene har riktignok iverksatt noen tiltak i sommer, og ting tyder på at veksten er i ferd med å avta. Men man vil selvsagt unngå et drastisk fall i boligprisene, med de dramatiske konsekvensene det kan få for økonomien. Derfor er det lite som tyder på at ting blir veldig mye lettere for unge kinesere på boligjakt med det første. Kanskje er det like greit å gjøre som denne jenta – og flytte inn på badet først som sist:

The story of Per

oktober 8, 2009
stikkord:,

This is the first chapter of the story about Per moving to England. It’s a story about airplanes, hostels, trains, lecture theatres and Germans. In other words, it’s probably not gonna be the most exciting story you have ever read. Not to say that Germans are not exciting; on occasions they are. But I didn’t expect that many of them. I’m sure half of the students on my department are German, and if truth be told I have already talked to more Germans here than I did living in Germany! The advantage of this is that I get to practice my German. The disadvantage? Well, I am going to return to Norway speaking English with a German accent. But to their credit, this seems like a particularly nice bunch of Germans, so I’m not going to hold their nationality against them.

Then there’s the Chinese. They are, as it seems, omnipresent in Bath. Anyone who doubt the rise of China should come see for themselves. In China, students compete fiercely for a scholarship to go abroad, and only the brightest make it. I share kitchen and bathroom with four of them. There’s Lu, the second year biology PhD who spends his time in Bath trying to identify the gene that makes humans smarter than other animals (or something like that. These things are too advanced for me – apparently lacking such a gene – to understand). And there’s Crystal, the translation student from Shanghai whose accent easily fooled me into thinking she was English. Dabing, the auto-engineer living next door, is renowned for his superb drinking skills and the ability to make beer out of eggs and water.

Besides the Chinese living in my flat, there’s Debora – the mathematician from New Guinea, and Oliver – the British/American prospective Business Manager. And let’s not forget Sean – the auto-engineer from Nigeria. Together, we represent all continents – sort of. Not bad!

As my pal Dostoyevski puts it: The most defining characteristic of us humans is that we get used to everything. It was with that in mind I decided not to panic when I first arrived here. Lack of painting, lack of equipment, lack of hot water, lack of comfortable mattress, lack of cleanness – the standards in this flat are surprisingly low. But after two weeks I could hardly be more happy about it. The huge picture of Audrey Hepburn hanging on the wall gives my room this artsy vibe. And the giant, noisy, ventilator fan right outside that kept me awake the first nights? I barely notice it now! ( It even serves the purpose of drowning out the noise from my partying neighbors). When I finally make good on the promise to buy myself a plant, this room will be second to no other room.

The best part of it is that Bath is such a ridiculously beautiful city, and I live just in the middle of it. Rumor has it that Apple Store is opening shop next door. I live just 200 meters away from the train to London. And the fact that Kentucky Fried Chicken is located just around the corner – it doesn’t hurt.

In essence, life in Bath is good. But I’ll get back to you when those essay deadlines closes in (or I run out of money).

Cheers!
To be continued…

….har en drøm om en tv-duell

august 25, 2009
stikkord:,

Etter å ha beskuet kveldens EU-debatt mellom Liv Signe Navarsete og Erna Solberg vet jeg ikke om jeg gleder eller gruer meg mest til en ny EU-kamp.

Det vil bli en lidelse å tvinge seg gjennom debatt etter debatt med Navarsete i TV-ruta. Samtidig er det gode muligheter for at smerten krones med EU-medlemskap dersom senterpartidronningen fronter Nei-siden. For det Navarsete leverte i dag var ganske så pinlig. Når hun ikke lo sin nervøse latter, prøvde samferdselsministeren febrilsk å minne oss på alle Norges vakre fjell og fjorder. Som om de skulle synke i jorda den dagen vi ble medlem av EU.

Jeg er ikke gammel nok til å erindre så mye fra den forrige EU-kampen. Men jeg kan huske jeg var redd . Særlig ryktet om at fotballandslaget skulle legges ned gjorde inntrykk på en åtteåring fra Fredrikstad. Jeg vet ikke om dette var noe som i fullt alvor ble frontet av nei-siden, eller om historien oppstod i skolegården. Men redd var jeg.

Jeg er ikke lenger redd. I Norge klarer vi oss fint både på utsiden og innsiden av EU. Og landslaget, det er like dårlig uansett. Men jeg blir oppgitt. Jeg blir oppgitt når Liv Signe Navarsete i fullt alvor sier at hun er «mot EU, men for verden», mens hun i realiteten er for norske bønder og gir blanke i verden. Jeg blir oppgitt når Navarsete sier hun er mot EU nettopp fordi hun er for internasjonale forpliktende løsninger, mens hun i sannhet er mot alle forpliktende løsninger som krasjer med norske landbruksinteresser. Elefanten i rommet når Navarsete skrøt av Senterpartiets solidariske internasjonalisme var så stor at det grenser til dyreplageri.

Jeg blir oppgitt når Navarsete i fullt alvor argumenterer for at Norge har like mye innflytelse på EU fra utsiden som innsiden fordi Jonas Gahr Støre er så veldig flink. Som om han skulle miste sine tilsynelatende ekstraordinære overtalelsesevner den dagen Norge ble medlem av EU.

Jeg blir oppgitt når Navarsete prøver å overbevise meg om at Norge har lav arbeidsledighet og god økonomi fordi vi ikke er med i EU. Som om vi ikke er avhengige av å være en integrert del av EUs indre marked eller våre enorme forekomster av olje og gass.

Men hun har rett i det, Navarsete, at Jonas er flink. Og kanskje er det derfor jeg nok mest gleder meg til en ny EU-kamp, ja til og med tv-debattene. Jeg gleder meg til å beskue Navarsete i det hun prøver å overbevise Jonas Gahr Støre om at han best påvirker EU fra gangen utenfor møtene i ministerrådet. Det kan bli litt av et spetakkel.

Datatilsynet + Fingeravtrykk = Sant

juli 31, 2009

Ikke før hadde FrP foreslått å sende alle asylsøkerne til Afrika, så fant noen kloke hoder i Senterpartiet ut at de knapt kunne være dårligere. Sammen med selveste Perry Lundteigen slo førstekandidaten i Østfold, Per Kristian Skulberg, på stortrommen og foreslo passkontroll av alle som krysser svenskegrensen!

Senterpartiet har nok ikke innvandrerfiendtlige motiver – de bare spiller på fremmedfrykt for å fremme sin EU-fiendtlige agenda. Men når han først skulle prøve seg på et populistisk stunt, kunne kanskje Skulberg gjort sine saker bedre. Østfoldinger er mer glad i harry-turen til Svinesund enn de er redde for innbrudd i kåken. Det er få FrP-velgere som ikler seg felleskjøpetcaps i ekstase over dette forslaget.

Selv synes jeg nok Skulberg virker litt……….jeg har det på tungen……..bornert? Men selveste Georg Apenes står hos f-b.no frem som en stor tilhenger av Senterparti-politikerens passfetisj. Mon tro om datatilsyn-direktøren også er enig med Skulbergs uttalelser i gårsdagens avis:
- Jeg foreslår at vi gjeninnfører den gamle grensekontrollen med pass. Nå er det fri flyt av rumenere og andre kriminelle EU-borgere..

Eller enda bedre:

- Alle må sjekkes, og med dagens digitale pass og biometriske kontroller som fingeravtrykk, bør ikke køene bli alt for lange.

Hva har Norge og Saudi Arabia til felles?

april 29, 2009

Religiøst politi.

Island, EU og hvordan «penga rår»

april 27, 2009

Finanskrisa har gått ekstra hardt utover Island, og mange venter nå på en EU-søknad fra Sagaøya. I dag tror Erna Solberg at regjeringsskiftet øker sannsynligheten for at det skjer. Høyre-lederen mener også at Island kan få en kjapp vei inn i EU.

Solberg har rett i begge sine antagelser. Ja-siden pleier gjerne å fremheve solidaritet og nestekjærlighet som de fremste argumentene for å bli med i EU. Det er naturlig å forsøke å spille på samvittigheten til styrtrike nordmenn, men så langt har det funket dårlig.

Så er det da også slik at solidaritet og fred aldri har vært hovedfokus for EU, og slett ikke det som har fått 27 land til å avgi suverenitet. EU ble opprettet fordi nasjonalstatene mente det var en bra måte å tjene penger på. Og når nye land har søkt om medlemskap har det stort sett vært av økonomiske årsaker. Derfor plasserer Islands eventuelle søknad seg inn i et klassisk mønster – og Norges utenforskap ligeså. Solberg har forøvrig helt rett i at Island vil kunne bli medlem temmelig kjapt. Mye er allerede gjort gjennom EØS-avtalen, og innføringen av EUs lovverk – aquis communitaire – vil nok gå temmelig smertefritt.

Men det er altså pengenes tiltrekningskraft som vil sørge for en eventuelt islandsk EU-søknad. Så får vi ja-folk kose oss med at det aldri har vært mindre fare for krig i Europa, og at penger og demokrati stadig overføres fra vest til øst. Det må man vel kunne kalle gunstige bivirkninger?

Anbefalt lesning:
Alan S. Milward: The European Rescue of the Nation State.
Andrew Moravcsik: The Choice for Europe: Social Purpose and state power from Messina to Maastricht.

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.