På gamlemåten

-Jeg har brukt powerpoint lenge nok til å vite at det som regel krasjer, sier den nye foreleseren selvsikkert. Så griper han tak i en pakke som ligger på kateteret, og fisker ut en hvit pinne, av den typen som vekker tilbake minner fra en fordums skoletid. Og reaksjonen blant studentene lar ikke vente på seg; en bølge av summing, gisping og overbærende latter brer seg langs benkeradene. Selv om foreleseren skal undervise i eldre europeisk historie, trenger han vel ikke bruke forhistoriske undervisningsmetoder?  Noen protesterer høylydt. “Det er umulig å se hva du skriver”,  utbryter en frustrert streber på fjerde rad”. Foreleseren lar seg ikke affisere. Og sakte, men sikkert, begynner stemningen å snu. Kanskje minnes studentene professor Matlary, da hun brukte halve forelesningen bare til å få skrudd på dataen? Eller kanskje en av de andre foreleserne som oppgitt måte ringe “datafyren” når noe gikk helt galt?  Denne nye foreleseren i historie styrte også unna høytaleranlegget, og mikrofonen ble liggende i skuffen.-Jeg er kjent for å snakke høyt, konstaterte han. Og ganske riktig – selv de på bakerste benk hørte alt som ble sagt. Og kanskje gikk tankene til professor Bjørklund, som måtte utsette KP-forelesningen 20 minutter da PA-anlegget streiket?  Min begeistring for den nye foreleseren stopper imidlertid ikke ved hans aversjon for tekniske innovasjoner. I dag var jeg så uheldig å havne ved siden av en håndsopprekker, og det var en fryd å se hvordan foreleseren konsekvent overså ham. Ikke en gang da håndsopprekkeren begynte å stønne (!) mens han taktfast svingte hånden rundt i luften, det så ut som han gjorde en eller annen fancy uttøyingsøvelse, fant foreleseren det for godt å la seg bli avbrutt. Og da håndsopprekkeren til sist måtte innse at slaget var tapt, at nederlaget var totalt, og han slukøret senket armen ned på pulten, kjente jeg en tilfredsstillelse som ikke kan beskrives som annet enn ren og skjær skadefryd.