Til tross for at det er stygt å si det, kan jeg ikke legge skjul på at jeg har fordommer. Mot noen og enhver. Og nettopp fordi forutinntatthet føles som en temmelig negativ karakteregenskap, er det svært stas når fordommene viser seg å være i overenstemmelse med virkeligheten. Ja, da nærmer de seg vel snarere hedersbetegnelsen “kunnskap om fremmede kulturer”?
Vi kjenner vel alle kjisjeen om den flittige asiater. I klassen min har jeg to japanere: 19-åringen Dai leser åtte bøker i måneden, mens Yuzuka nettopp er ferdig med sin masteroppgave om prøysisske reformer. Begge lærer de tysk på fritiden, sånn for moro skyld. Og ja, selvfølgelig, de bærer alltid på hvert sitt fotokamera - som de trekker frem i tide og utide. Så har vi kineseren som er arkitekturstudent og snakker engelsk, tysk, italiensk og svensk flytende. Forøvrig spiser han alltid frukt, og skal vi tro rapportene fra hjemlandet er Kina det rene paradis på jord.
Så har vi muslimene, to hyggelige og velutdannede menn som nesten kokte over av forargelse da Muhammed-karrikaturene var oppe til diskusjon. Eller franskmannen som arbeider på vingård i sommerferiene. For ikke å glemme den andre franskmannen, som knapt nok kan si et ord på engelsk.
Tyskerne er det litt vanskeligere å få tak på. For å ta det første først: Ordnung muss sein! Ja, her nede er man utvilsomt opptatt av orden, punktlighet og alt som hører dertil. Forleden fikk jeg pepper fra husverten da jeg brukte feil smørkniv, og dersom jeg en dag skulle glemme å skru av en lysbryter frykter jeg det blir det siste jeg (ikke) gjør i denne leiligheten. Og sånn er samfunnet - bundet sammen av en lang rekke regler og forordninger som sikrer at alt er under kontroll - alltid. Nylig fortalte en norsk student meg at hun har problemer med å melde flytting til Berlin (ja, man må det), fordi hun glemte å melde flytting fra Stuttgart da hun var der som utvekslingsstudent for tre år siden. Dermed må hun trolig reise til Stuttgart for å melde seg ut av Stuttgart (fysisk oppmøte er påkrevd), slik at hun kan melde seg inn i Berlin. Slikt er ikke lett å forholde seg til for en kaotisk sjel fra Østfold.
Men likevel er de altså vanskelig å få tak på, tyskerne. For mens de til tider er firkantete som få, fremstår de også som veldig liberale. Her i Berlin tror jeg noen ganger det er flere homser enn hetero i gatene. Det er vanskelig å finne to som går likt kledt - berlinerne ser ut til å delta i en konkurranse om årets mest eksentriske kostyme. Hele tiden. Og jeg har ennå ikke vært på et utested hvor ikke marihuana-dampen ligger tjukk som tåke i lokalet. Det alternative er mainstream.
Så blir spørsmålet om de svarer til fordommene, de to norske studentene som ikke gjør lekser og får skolepengene betalt av staten?
Det skulle ikke forundre meg.
