Friedrichshain

For tiden bor jeg i et av de mest hippe strøkene i Berlin. Det merkes. Den typiske Friedrichshain-beboeren treffer du gjerne der han sitter med beina i kors og laptopen på cafebordet, mens han skriver på sitt første manuskript. Sannsynligvis er det snakk om en selvbiografisk tekst med nyskapende syntaks og symbolspråk. Inntil han får det store gjennombruddet tjener han penger ved å drive et lite utsalg for brukte LP-plater, i god High Fidelity-ånd. Eller enda bedre: Han maler abstrakt kunst og selger bildene på det lokale loppemarkedet hver søndag. Dersom den biografi-skrivende beboeren er kvinne, er hun alltid iført hjemmesydde klær. Hun fikser også gjerne opp gamle klær, som hun selger til en av de utallige second hand-butikkene, eller også hun på det ukentlige loppemarkedet.

Jeg kan altså ikke unngå å føle meg litt fremmed i denne bydelen, som utgir seg for å arrangere landsmøte for SU natt og dag – hele året. På hvert gatehjørne titter Che Guevara frem, gjerne ved siden av en plakat som tar avstand fra totalitære ideologier. Men tilværelsen som turist i eget nabolag er slett ikke til å kimse av. For mens den norske raddisen vanligvis har arv i en villa i Holmenkoll-åsen, er hans tyske motstykke langt fattigere. Og han tar seg som regel ikke stort betalt, den idealistiske forfatterspiren som driver platesjappe. Dermed kan en norsk student meske seg i et svært omfangsrikt utvalg rimelige bøker, plater, mat, drikke og alt annet hva tenkes kan. Så kanskje er det snart jeg som sitter der på hjørnet, godt i gang med mitt første manuskript? Historien vil vise…