Den nakne sannheten

Jeg skal i alle fall ikke ha på meg at jeg skriver på grunn av oppmerksomheten. Det er ikke prospektene for et liv i sus og dus som holder meg i bloggosfæren. Men er det ikke likevel noe ekshibisjonistisk over det å utlevere sine tanker på nettet? Gjør man seg ikke rett og slett litt viktigere enn man er, når man skriver om eksistensielle spørsmål for sine ti lesere? Jeg synes innvendingen er relevant, men det betyr ikke at jeg bryr meg. Min hovedmotivasjon for å blogge er først og fremst å få tilbake skrivegleden. Bloggen er en boltreplass der jeg kan skrive uten å forholde meg til vitenskapens eller journalistikkens konvensjoner. De siste årene har jeg knapt nok skrevet noe annet enn seminaroppgaver og avisartikler. Slikt er skadelig for språket, som blir redusert til et arbeidsverktøy snarere enn et kreativt medium. Og så er det rett og slett ganske digg å kunne skrive uten å måtte forholde seg til tusenvis av illsinte avislesere. Rett og slett.