Med binders på jakkeslaget?

Jeg treffer stadig mennesker som mener det ikke finnes terrorister i Irak. Al Qaeda er visstnok “frigjøringshelter”, av samme alen som Gunnar “Kjakan” Sønsteby og Max Manus.

La gå at de såkalte frigjøringsheltene utstyrer handicappede kvinner med bomber, og sprenger dem i luften midt på en markedsplass fylt med sivile irakere. Eller at de sprenger en åtte år gammel jente ved hjelp av fjernstyring, fordi hun kommer gjennom sikkerhetskontrollen uten å bli kontrollert (det er jo assymetrisk krigføring, tross alt). Og når de trener opp 14-åringer til å bli selvmordsbombere, så er det vel som gratis skolegang å regne?

Den bestialske taktikken er et resultat av at Al Qaeda er på kraftig retur i Irak. For øyeblikket pågår en operasjon som skal renske dem ut fra kjerneområdet i Mosul. Skal vi tro bloggerne på Iraqthemodel, ser den ut til å være vellykket.
Den mest gripende skildringen kommer imidlertid fra den seksten år gamle bloggeren “Sunshine”:

“Yesterday I was in my way to the teacher’s house, and was smiling the whole way, I didn’t see residue of car bombs burning nor bullets’ covers, or any signs for a previous fight.
I know there is still a long long way till Iraq heals and return to the way it was before, and there are billions of things need to be done, but I am trying to focus on the positive things, everything has a solution the only thing we are seeking for now is safety, it is a great bless to have safety, I didn’t know how important safety is till I lost it, life without safety is unbelievable, there isn’t any word can express that, imagine yourself among criminals having guns and killing everyone around you and you can’t protect yourself, it is the most horrible thing that can happen to anyone , and I hope those events I and every Iraqi witnessed will be only memories and stories we tell to the next generations..
Even my 4 years old brother noticed the change , yesterday we were playing, he said he’ll go downstairs to bring his toys “ alone”, “there’s no explosions today” he said,, I was shocked and thought wow even a 4 year old kid noticed that!! I hope he can get better and start speaking well again (few months ago he lost his ability to pronounce and create sentences correctly when a car bomb exploded about 30 meters away from our house, he was in the bathroom alone and got panicked and since then he stutter a lot)..”

Har de noen fremtid?

Folk i Zimbabwe ble så forfjamset av å se en turist, at de alltid ville vite hva jeg syntes om landet deres. Det er forsåvidt en interesse de deler også med nordmenn som kommer i kontakt med utlendinger. Men i kriserammede Zimbabwe spurte alle, det være seg gateselgere, musikklærere eller utsendinger fra president Robert Mugabes kontor.
Og jeg svarte som sant er:
-It´s very beautiful!
Det førte vanligvis til at et flunkende hvitt glis ble enda bredere, før vedkommende lente seg litt fremover og sa med ektefølt inderlighet:
-Men du skulle vært her for 15 år siden! Du skulle sett hvordan det var her!
Og så kom gjerne en utlegning om alle de enorme problemene befolkningen må takle i et land med lavest forventet levealder i verden. Som en landsbyhøvding satte ord på det:
-Før hadde vi fire forskjellige typer Sadza (maisgrøt). Nå må vi klare oss med en, og det rekker ikke til alle.

Men til tross for at forholdene er blitt stadig vanskeligere for den jevne Zimbabwer, er landet fortsatt relativt trygt - i alle fall for de som holder seg unna politikk. Det var en overraskelse å høre lokalbefolkningen snakke om hvor farlig det er i Sør-Afrika. Slik kunne det aldri bli her til lands, mente de, til det var Shona-folket for fredelige. Voldelig kriminalitet var noe nabostaten i sør fikk ha for seg selv.

Likevel er kanskje så mye som 3,5 millioner flyktet nettopp til Sør-Afrika, i håp om å tjene penger til mat og tak over hodet. En slik innvandring er naturligvis vanskelig å absorbere for et land som selv har nok av problemer å stri med. Og nå har det kuliminert i voldsomme opptøyer i fattige Johannesburg: Så langt er minst 23 utlendinger drept. En Zimbabwer fikk et brennende bildekk tredd ned over halsen.

Og jeg tenker på gutten som sluttet på skolen, forlot sine to yngre brødre og reiste sørover for å søke lykken på arbeidsmarkedet. Eller den unge kvinnen som sa opp lærerjobben for å satse på en karriere som handelskvinne over grensen. Håper de snart kan komme tilbake til sitt hjemland - til nye muligheter og en ny president.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/05/20/535782.html

Død kvinne så tv i 42 år

Den kroatiske kvinnen skjenket seg en kopp te, satte seg til rette foran fjernsynsapparatet og ble der i 42 år.

Mon tro om hun ikke ble firkantet i øynene etter hvert.

På badmintonbesøk

Det hender jeg føler meg riktig så tysk her nede. Som når jeg og den sølvgrå sykkelen tar innersvingen forbi en gruppe spanske turister langs Karl Marx Allé. Eller når jeg bunner en flaske billig fruktvin i Werder med en blomsterkjede rundt halsen, på den årlige Baumblütenfest. Da er det nesten så man skulle tro tyskheten var kommet for å bli. Men hovmod står alltid for fall, og når man på gebrokkent tysk skal stotre frem noen kloke ord om Israel/Palestina-konflikten foran 50 veslevoksne 19-åringer med jakke og slips (standard forelesningsantrekk), så føler man seg veldig norsk.

Etter denne akademiske fadesen var det på tide å fylle opp med lokal identitet. Og jeg har sjeldent vært tyskere enn da jeg, stilsikkert iført utvasket treningstøy, entret den lokale Badmintonhallen i ettermiddag. Det gjorde ingen verdens ting at jeg debuterte, og ballen (hva heter den egentlig?) ikke akkurat fløy i lynets hastighet frem og tilbake over nettet. Nei, i Badmintonhallen er vi alle tyskere. Alle har vi vært nybegynnere en gang, og det er lov til å feile. Men selv ikke den mest idylliske stund, kanskje særlig ikke den i grunn, kan vare evig. Jeg var tørst, sliten, og tiden var kommet for å skille klinten fra hveten. En flaske vann ble bestilt fra baren for å lindre badmintonsmertene. Allerede her gikk det galt, så alt for galt. For er det noe badmintonspillende tyskere ikke gjør, så er det å bestille vann i baren. Og idet jeg slurpet i meg de edle dråpene, endret salstemningen seg. Det var som om et jernteppe la seg ned i hallen, fra bane A i nord, til C i sør. Jeg sto igjen på den kapitalistiske vestsiden. Da regningen skulle gjøres opp, skjønte jeg selvsagt hvorfor min uforsiktighet ble møtt med en kald skulder. 5 Euro kostet flasken. 5 Euro for en flaske vann! Og det i en bydel hvor halvliteren koster 1.60. Som du skjønner, en ekte tysk badmintonspiller kjøper ikke vann i badmintonbaren.
Han kjøper øl!

NM i kamelsvelging

I Fredrikstad har det FrP-styrte flertallet vedtatt å innskrenke sjenketidene. Slik ser de nye tidene ut:
Klokken 02.00 i helger sommerstid
Klokken 01.30 i helger utenom sommerstid
Klokken 01.00 hverdager sommerstid.
Klokken 00.30 hverdager utenom sommerstid.

Jeg tror nok noen av de som stemte FrP i det forrige lokalvalget føler seg litt snytt. Å innskrenke valgfriheten (både for individer og nærinslivet) er heller ikke god Venstre eller Høyre-politikk. Jeg kan lukte ironien helt ned hit. Men vedtaket viser med all tydelighet hvor problematisk det er med tverrpolitiske flertallskonstellasjoner. Velgerne vet ikke hva de får. Hadde KrFs ultimatum om tidligere sjenketider vært kjent før valget, så vet jeg ikke hvor stort flertall de ikke-sosialistiske partiene hadde fått i Fredrikstad. Så viktig er Øllen der i gården.
Hva synes jeg?
2 er et greit nok tidspunkt å stenge kranene, men 01.00 er alt for tidlig på sommerhverdagene. Det blir problematisk for utelivsbransjen, og kjedelig for turistene. En negativ spiral, med andre ord.

Og bare for å ha sagt det: Her i Berlin stenger kranene ALDRI!

Commies som kan

Si hva du vil om kommunistene, men de vet å stelle i stand en fest. I alle fall de tyske.

Det var torsdag, og jeg tok min nye sølvgrå sykkel til Kreuzberg og det jeg trodde var en fredelig grill i parken. Mens jeg trillet over Oberbaumbrücke ante jeg fred og ingen fare, men i det et par tverrstilte politibiler ble forsert, begynte det å demre. Arbeidernes dag. Dagen da en eller annen avdanket AP-politiker preker foran noen hundre gammelraddiser på stortorget i Fredrikstad.

Det burde egentlig ikke komme som noen overraskelse at 1. mai betyr mer enn pølse i vaffel i Berlin - venstreradikalismens høyborg. Og ganske riktig, før jeg visste ordet av det fant jeg meg selv midt i en mølje sinte kvinner og menn med plakater og paroler. Omkranset av politi på alle kanter, med kølle og pistol i hver sin hånd, kom jeg frem til at dette ikke var noe blivende sted. Så jeg prøvde å se så sint ut som jeg bare kunne, og lirket meg selv og den sølvgrå i sikkerhet bak et fremskutt kebab-utsalg.

Men i det store og hele var de riktig så blide, berlinerne som tilbragte 1. mai i Kreuzberg. De har nok innsett at revolusjonen ikke kommer med det første uansett, så hvorfor ikke bruke dagen som unnskyldning til å ta en gedigen fest? I hele Oranienstrasse danset de om kapp inn i solnedgangen, og lot seg knapt forstyrre av politiets opprørstropper som stadig vekk krevde hele gatens bredde til sine parader.

Kreuzberg er bydelen som gir multi-kulti klisjeen mening. Som på Mariannenplatz, der hijabkledte tyrkere og piercede tyskere danset i ring til en slags krysning av 90-tallsdisko og tyrkisk folkemusikk. Casio og Baglama i skjønn forening - her er alt lov. Så får det heller være at det ikke ble revolusjon i år heller.