Commies som kan

Si hva du vil om kommunistene, men de vet å stelle i stand en fest. I alle fall de tyske.

Det var torsdag, og jeg tok min nye sølvgrå sykkel til Kreuzberg og det jeg trodde var en fredelig grill i parken. Mens jeg trillet over Oberbaumbrücke ante jeg fred og ingen fare, men i det et par tverrstilte politibiler ble forsert, begynte det å demre. Arbeidernes dag. Dagen da en eller annen avdanket AP-politiker preker foran noen hundre gammelraddiser på stortorget i Fredrikstad.

Det burde egentlig ikke komme som noen overraskelse at 1. mai betyr mer enn pølse i vaffel i Berlin - venstreradikalismens høyborg. Og ganske riktig, før jeg visste ordet av det fant jeg meg selv midt i en mølje sinte kvinner og menn med plakater og paroler. Omkranset av politi på alle kanter, med kølle og pistol i hver sin hånd, kom jeg frem til at dette ikke var noe blivende sted. Så jeg prøvde å se så sint ut som jeg bare kunne, og lirket meg selv og den sølvgrå i sikkerhet bak et fremskutt kebab-utsalg.

Men i det store og hele var de riktig så blide, berlinerne som tilbragte 1. mai i Kreuzberg. De har nok innsett at revolusjonen ikke kommer med det første uansett, så hvorfor ikke bruke dagen som unnskyldning til å ta en gedigen fest? I hele Oranienstrasse danset de om kapp inn i solnedgangen, og lot seg knapt forstyrre av politiets opprørstropper som stadig vekk krevde hele gatens bredde til sine parader.

Kreuzberg er bydelen som gir multi-kulti klisjeen mening. Som på Mariannenplatz, der hijabkledte tyrkere og piercede tyskere danset i ring til en slags krysning av 90-tallsdisko og tyrkisk folkemusikk. Casio og Baglama i skjønn forening - her er alt lov. Så får det heller være at det ikke ble revolusjon i år heller.