På badmintonbesøk

Det hender jeg føler meg riktig så tysk her nede. Som når jeg og den sølvgrå sykkelen tar innersvingen forbi en gruppe spanske turister langs Karl Marx Allé. Eller når jeg bunner en flaske billig fruktvin i Werder med en blomsterkjede rundt halsen, på den årlige Baumblütenfest. Da er det nesten så man skulle tro tyskheten var kommet for å bli. Men hovmod står alltid for fall, og når man på gebrokkent tysk skal stotre frem noen kloke ord om Israel/Palestina-konflikten foran 50 veslevoksne 19-åringer med jakke og slips (standard forelesningsantrekk), så føler man seg veldig norsk.

Etter denne akademiske fadesen var det på tide å fylle opp med lokal identitet. Og jeg har sjeldent vært tyskere enn da jeg, stilsikkert iført utvasket treningstøy, entret den lokale Badmintonhallen i ettermiddag. Det gjorde ingen verdens ting at jeg debuterte, og ballen (hva heter den egentlig?) ikke akkurat fløy i lynets hastighet frem og tilbake over nettet. Nei, i Badmintonhallen er vi alle tyskere. Alle har vi vært nybegynnere en gang, og det er lov til å feile. Men selv ikke den mest idylliske stund, kanskje særlig ikke den i grunn, kan vare evig. Jeg var tørst, sliten, og tiden var kommet for å skille klinten fra hveten. En flaske vann ble bestilt fra baren for å lindre badmintonsmertene. Allerede her gikk det galt, så alt for galt. For er det noe badmintonspillende tyskere ikke gjør, så er det å bestille vann i baren. Og idet jeg slurpet i meg de edle dråpene, endret salstemningen seg. Det var som om et jernteppe la seg ned i hallen, fra bane A i nord, til C i sør. Jeg sto igjen på den kapitalistiske vestsiden. Da regningen skulle gjøres opp, skjønte jeg selvsagt hvorfor min uforsiktighet ble møtt med en kald skulder. 5 Euro kostet flasken. 5 Euro for en flaske vann! Og det i en bydel hvor halvliteren koster 1.60. Som du skjønner, en ekte tysk badmintonspiller kjøper ikke vann i badmintonbaren.
Han kjøper øl!