Har de noen fremtid?
Folk i Zimbabwe ble så forfjamset av å se en turist, at de alltid ville vite hva jeg syntes om landet deres. Det er forsåvidt en interesse de deler også med nordmenn som kommer i kontakt med utlendinger. Men i kriserammede Zimbabwe spurte alle, det være seg gateselgere, musikklærere eller utsendinger fra president Robert Mugabes kontor.
Og jeg svarte som sant er:
-It´s very beautiful!
Det førte vanligvis til at et flunkende hvitt glis ble enda bredere, før vedkommende lente seg litt fremover og sa med ektefølt inderlighet:
-Men du skulle vært her for 15 år siden! Du skulle sett hvordan det var her!
Og så kom gjerne en utlegning om alle de enorme problemene befolkningen må takle i et land med lavest forventet levealder i verden. Som en landsbyhøvding satte ord på det:
-Før hadde vi fire forskjellige typer Sadza (maisgrøt). Nå må vi klare oss med en, og det rekker ikke til alle.
Men til tross for at forholdene er blitt stadig vanskeligere for den jevne Zimbabwer, er landet fortsatt relativt trygt – i alle fall for de som holder seg unna politikk. Det var en overraskelse å høre lokalbefolkningen snakke om hvor farlig det er i Sør-Afrika. Slik kunne det aldri bli her til lands, mente de, til det var Shona-folket for fredelige. Voldelig kriminalitet var noe nabostaten i sør fikk ha for seg selv.
Likevel er kanskje så mye som 3,5 millioner flyktet nettopp til Sør-Afrika, i håp om å tjene penger til mat og tak over hodet. En slik innvandring er naturligvis vanskelig å absorbere for et land som selv har nok av problemer å stri med. Og nå har det kuliminert i voldsomme opptøyer i fattige Johannesburg: Så langt er minst 23 utlendinger drept. En Zimbabwer fikk et brennende bildekk tredd ned over halsen.
Og jeg tenker på gutten som sluttet på skolen, forlot sine to yngre brødre og reiste sørover for å søke lykken på arbeidsmarkedet. Eller den unge kvinnen som sa opp lærerjobben for å satse på en karriere som handelskvinne over grensen. Håper de snart kan komme tilbake til sitt hjemland – til nye muligheter og en ny president.
De har nok en framtid men ting kommer som det kommer.
Ser ut som du er en av oss relativt få nordmenn som har sett Zimbabwe på nært hold
Jeg subbet rundt omkring i landet på egenhånd for to år siden og ble rett ut imponert over hvor trygg man var overalt. Fattigdommen tatt i betraktning skulle man tro det var mer risikabelt å traske gatelangs om natta i Bula enn det er i Oslo. Men min erfaring er at det ikke ser slik – kontrasten til Sør-Afrika var, og er enorm.
Men dessverre tror jeg ikke tilstanden i Zimbabwe vil forandre seg med det første selv om Mugabe skulle ta sin hatt og gå. Mugabe er ikke problemet alene. “Krigsveteranene” forsvinner ikke med han da de ikke eksisterer utelukkende på grunn av han. De vil bare finne en ny “sak”. Det er altfor mange som vil sloss for å beholde sugerøret de har inn i statskassa. Ikke så rart det, hvis man tenker seg litt om.
Ja, og jeg trasket en halv dag rundt i Masvingo uten å bli tiltalt av en tigger….noe jeg bare kan drømme om å oppleve hjemme i Fredrikstad:)
Noen vil kanskje si at Zimbabwe er trygt fordi det er en politistat. De pleier gjerne å være trygge. Og sant nok, det florerer av politi i gatene. Men jeg tror heller det har å gjøre med at folket er godt utdannet, og har en fredelig kultur. Akkurat det er nok også litt av grunnen til at ikke Mugabes vanstyre blir møtt med vold. For absolutt alle jeg snakket med hadde gått grundig lei ham (vel kanskje med unntak av utsendingen fra presidentens kontor:).
Dersom Mugabe forsvinner tror jeg det vil føre til en del forbedringer også på kort sikt. Humanitær hjelp vil strømme inn. Zimbabwes internasjonale isolasjon vil være en saga blott. Det hjelper. Men det er selvsagt vanskelig å få en failed state opp på beina igjen. Det krever institusjonsbygging, og strukturelle problemer må løses. Det er ikke gjort over natten.
http://www.document.no/2008/05/retter_hater_mot_innvandrere.html