Lesesalens Lugubre Lasaroner

Jeg liker ikke lesesalen, og jeg liker ikke menneskene som frekventerer den. Her følger en liten oppsummering av studentene som terroriserer min Blindern-hverdag:

-Pusteren. Denne er min verste fiende. Jeg vet ikke hva som driver ham, men pusteren innhalerer den mugne lesesal-lufta som om hvert drag skulle være hans siste. Likevel er ikke magadraget det verste. Det er når faenskapet skal ut igjen at levenet begynner. Prøv å stramme nesemusklene mens du presser luften ut gjennom neseborene. Slik låter det av pusteren. Hver gang.

-Sukkeren. Dette er som regel det kvinnelige motstykket til pusteren. Sukket kommer sjeldnere, men sterkere. Som regel trigget av vanskelig pensum, medfølelse for sultne barn i afrika eller problemer på hjemmebane.

-Tasteren. Det finnes to typer tastere. Den som har teknisk begavelse nok til å skru av mobilens tastetoner, og hans evneveike tvilling. Førstnevnte overlever jeg, men de med tastetoner kan brenne for all tid og i evigheten.

-Matpakkespiseren. Dette er den samme personen som alltid må spørre om vi får lov til å bruke blyant på eksamen, og om vi må svare på alle oppgavene. Åpner matpakken på lesesalen uten blygsel. Kan også brenne.

-Telefonspringeren. Har vett til å gå ut av lesesalen for å ta telefonen. Men for å rekke å svare før oppringeren har lagt på, må han løpe mot utgangen. Lesesal-løping er ut.

Du skjønner tegninga: Irritasjonsmomentene på lesesalen vil ingen ende ta. Derfor har jeg begynt å lese ute på gangen. Der prater alle i munnen på hverandre hele tiden, og man hører ikke hverken pusteren, tasteren eller matpakkespiseren.
Anbefales!