Verden går under, eller? Om demokratisering
Her på Blindern er globalisering et av de store fyordene. Det er troen på at verden stadig blir værre og mer urettferdig som råder – vi lever jo tross alt i globaliseringens tidsalder. Finanskrisen er den endelige dommen, som har ryddet banen for en ny verdensorden.
De som blir nedfor av mindre anbefales å lese Vox populis oppsummering av noen ting som er blitt bedre i verden. Mange av lyspunktene er en konsekvens av demokratiets utbredelse: Ifølge Freedom House* har verden 121 demokratier i 2008. Det er ca. dobbelt så mange som i 1989, og tre ganger flere enn rett etter 2. verdenskrig (Boix:2006). Kanskje kommer vår tidsalder til å bli husket som demokratiets tidsalder? Det er lov å håpe.
Hvorfor er demokrati bra?
Amartya Sen mener demokrati er en universell verdi. Ikke fordi absolutt alle ønsker demokrati, men fordi alle vil dra nytte av det. Sen presenterer tre hovedargumenter:
- Demokratiets iboende kvalitet: Politisk frihet er verdifullt for mennesket i seg selv. Å bli nektet politisk deltagelse er en stor berøvelse.
- Demokratiets instrumentelle kvalitet: Styresmaktene er ansvarlige overfor folket. Takket være politiske og sivile rettigheter kommer også de svake til orde. Derfor opplever f.eks aldri demokratier med fri presse hungersnød.
- Demokratiets konstruktive kvalitet: Gjennom fri informasjonsflyt og offentlig diskurs blir samfunnet bedre. Bare slik kan de ulike behovene i samfunnet bli belyst.
Hvorfor blir et samfunn demokratisk?
Hvis vi er enige i at demokrati har universell verdi forklarer det også hvorfor det er blitt så populært. Men det finnes jo fortsatt et utall autoritære regimer på kloden vår. Hvorfor blir noen land demokratiske og andre ikke? Det er vanlig å peke på den sterke sammenhengen mellom økonomisk velstand og demokrati. Jo rikere et land er – jo større er muligheten for at det blir demokratisk. Det finnes imidlertid mange eksempler på rike land som er autoritære – eller motsatt – fattige demokratier.
Hvordan kan det ha seg?
Militære regimer gir fra seg makten mye lettere enn ettpartistater. Militæret har ikke så mye å tape – de kommer til å være en maktfaktor også i demokratiet. Karismatiske diktatorer har ofte et godt grep om makten frem til de dør, noe som gjerne tar en stund (de har fordømt bra fastleger, diktatorene). Ettpartistater er det imidlertid svært vanskelig å få has på. Fra 1946 til i dag har militærregimer, karismatiske diktatorregimer og ettpartisystemer i gjennomsnitt overlevd henholdsvis 9, 15 og 23 år. (Geddes:1999).
It’s the oil, stupid!
Carles Boix mener det er den ulike ressursfordelingen innad i et regime som avgjør. Dersom landets elite kontrollerer store verdier i form av naturressurser, vil den gjøre alt for å klynge seg til makten. Dersom de rike sitter på verdier som lettere kan flyttes til utlandet, er de mer åpne for demokratisering. Boix illustrerer poenget ved å peke på overgangen til demokrati i Sør-Afrika. Der var det den hvite minoriteten av Afrikaan-farmere som kjempet mot prosessen – ikke den engelsktalene finansielle og industrielle eliten. De kunne flytte verdiene sine til utlandet, og gjorde det.
Dermed blir det lettere å forstå hvorfor så mange styrtrike oljestater forblir autoritære. Og med i dragsuget går en konvensjonell teori: At det er kultur eller religion som bestemmer hvorvidt et land er demokratisk eller ei. Islam får jo gjerne skylden for at Midtøsten forblir udemokratisk – det er vel en vedtatt sannhet her hjemme. Svært mange av verdens muslimer lever imidlertid i demokratiske regimer – India, Indonesia og Tyrkia. Kanskje er ikke Islam årsaken , men snarere et praktisk middel for eliter som klamrer seg til verdiene sine?
Da blir det heller ikke så umoralsk og etnosentrisk å håpe at demokratiets tidsalder ikke er over riktig ennå.
* Freedom House bruker riktignok en litt inkluderende definisjon: Valgdemokrati. Den skiller seg fra “liberalt demokrati”, som legger større vekt på rettigheter i det sivile liv. Demokratiseringstendensen er uansett helt tydelig.
