Kultur kan ikke kjøpes for penger (hva kinesere klager på Vol.1)

Stadig vekk leser jeg om utdanningsinstitusjoner og skoler som klager over at manglende utstyr går utover forskning og undervisning. Det er selvfølgelig som regel helt legitimt, og jeg ønsker alle så mye ressurser som mulig jeg. Men samtidig skal vi ikke glemme å dyrke og verdsette det som ikke kan kjøpes for penger – nemlig god akademisk kultur. Jeg kom til å tenke på dette etter dagens lunch med min kinesiske kompis som er PhD på fakultetet for biologi. Da jeg spurte om hva han opplevde som den største overraskelsen som fersk student i England svarte han:
- At universitetet her er mye dårligere utrustet enn mitt kinesiske.
For i Kina arbeidet han på en toppmoderne lab med alle fasiliteter. Dette var visst stusselig i forhold.
- Men jeg fant fort ut at det er menneskene, og kulturen, som har noe å si, ikke utstyret, fortsatte han.
Det kan jeg saktens forstå når jeg hører skrekkhistoriene om hverdagen som masterstudent i Biologi, og for ikke å si student og elev i Kina. Fra man er barn blir man selvfølgelig lært opp til aldri å stille spørsmål ved det som står i bøker og det autoritetspersoner sier. Pugging, pugging og pugging (høres ut som en våt drøm for en del høyre-politikere det her vel?;) er det eneste som gjelder på skolen. Det interessante er det visstnok var samme regla på masternivå. Biologi-studentenes pensum var en tjukk bok som skulle pugges. Forsker-studenter fikk ingen mulighet til å trene sin kritiske sans – hvilket forskning selvfølgelig er basert på. Derfor tok det god tid før min kompis ble vant til å arbeide vitenskapelig – ja ganske enkelt å “bruke hue”.
- Og dette er årsaken til at Kina har så få Nobelprisvinnere, slår han fast.