Tips til vordende joggere i elendig form

Det er vel ganske få (av de jeg kjenner i alle fall!) som ikke har fått med seg at jeg har blitt bitt av basillen. Jeg har fått ånden over meg, blitt tatt av dragsuget, ja ganske enkelt fått dilla. Kall det gjerne en prematur midtlivskrise, men jeg har altså begynt å løpe. Mye. Ikke at det egentlig er noe å skrive om. Mens du leser dette løper flere kinesere enn det bor mennesker i Norge. Folk løper. Men altså ikke jeg – inntil for ganske nøyaktig syv måneder, to uker og tre dager siden.

Nyhetens interesse ligger nok i det ubehagelige (men akk så behagelige) faktum at jeg i fordums tider var viden kjent for å være en sofagris av rang, ja av ypperste klasse. I det vide og brede argumenterte jeg sofasittingens sak til venner og uvenner. Vidde og bredde var forøvrig noe jeg besatt god kompetanse på, etter kontinuerlig klatring i buksestørrelse siden første gym. Og det var vel det som til sist fikk meg til å stikke fingern i jorda og grave ned stridsøksa en gang for alle: Drømmen om å gli inn i de knapt brukte femnullensa fra 10.klasse som fortsatt lå pent sammenbrettet i kommoden på gutterommet.

Slik gikk det altså til at jeg krøp til korset og gikk til anskaffelse av et par toppmoderne løpesko med geldemping og autopronasjon. Den første joggeturen glemmer jeg aldri. Det var en mørk og stormfull februaraften. Marken skalv, for ikke å si ristet, under belastningen fra mine femognitti kilo som på alt annet enn grasiøst manér trosset tyngdekraften og – på uforklarlig vis – beveget seg. Etter fem lange minutter var kroppen på nippet til å gå i oppløsning, og det var så definitivt slutt på moroa.

Skjønt særlig moro var det uansett ikke. Smerte er selvsagt uunngåelig når man viser finger’n til årsverk med fysisk forfall. Men den psykiske smerten er heller ikke til å stikke under en stol eller for den saks skyld skyve under teppet. Som nybegynner med joggesko er man ganske paranoid, og tror at absolutt alle stirrer. Plutselig er man liksom verdens midpunkt, og den bestemora med gåstol man passerer (eller blir passert av) vant sikkert kretsmesterskapet i hekkeløp i 1938. Hun ler av deg, og den feite baken din som vagger seg bortover fortauet i snegletempo. Eller gjør hun egentlig det? Selvsagt ikke, men likevel er nok den innbilte ydmykelsen årsaken til at mange lar det blir med en to-tre turer før de legger joggeskoa på hylla. Første bud for en vordende jogger er altså å komme seg over den psykiske kneika. Det ER ingen som ser og ler. Faktisk er det ingen som bryr seg om deg i det hele tatt – rent bortsett fra det du måtte ha av familie og venner, da. Get over yourself!

Når det gjelder den fysiske smerten, så er det bare en ting som gjelder: Styr unna! I alle fall i begynnelsen. Du trenger ikke trenger trene til du dør. Og løp for all del ikke hver dag! For mye belastning føkker opp beina og kan sette en definitiv stopper for karrieren som ultrasporty jogger før den har så mye som kommet ut av startgropa. Og er du i dårlig nok form, skal det uansett LITE til før kondisen tar seg opp drastisk! Jeg begynte med korte joggeturer på ca. 10-15 minutter. Så jobbet jeg meg sakte, men uforskammet sikkert, opp mot en times sammenhengende, rolig jogging. Når kroppen klarer en slik påkjenning uten knusler er det bare å spe på med intervaller, bakkespurting, tempoløp og skikkelige langturer.

Og drit i alle treningsekspertene som nærmest varsler verdens undergang dersom du dropper en økt på grunn av dårlig vær, dårlig humør eller dårlig kropp. Du trenger ikke dårlig samvittighet og selvfølelse etter å ha prioritert sofaen en ettermiddag. I den store sammenheng har det faktisk _ingenting_ å si! Og dersom formen er laber er faktisk all trening trening og all hvile hvile, og sannsynligvis bra for deg. Det var dette innlegget fra Virrvarr som fikk meg til å tenke i disse baner, og tro meg, det funker!

Til sist en liten advarsel: Hvis du vil begynne å jogge for å få “mer overskudd” og energi til å gjøre andre ting – glem det! Jeg blir i alle fall så selvtilfreds etter å ha startet dagen med en solid løpetur at jeg i grunn synes jeg fortjener å gjøre ingenting resten av dagen. Skumle saker.

Og ikke glem å kjøpe bra joggesko!