Tyskere og alkohol

De har et ganske avslappet forhold til det med alkoholreklame, tyskerne.
For et par uker siden kjørte den største berlineravisa følgende reklamekampanje sammen med en fersk ølprodusent og dagligvarekjede: Ta med deg dagens avis til en av butikkene, og du får utdelt en flaske gratis øl. Nå har endelig bryggeriene skjønt at det er studentene som drikker mest. Og i dag kjørte de rundt med en slags traktor på campus ved universitetet der jeg studerer, og formelig kastet ølflasker etter oss.
Og jeg minnes da det ble stor ståhei i Universitas fordi noen hadde delt ut kommersielle flygeblader i kantina på Blindern……

Kommer til kort som som dovaskere/enden på VISA for flittige pensjonister

En av de tingene jeg setter pris på med Tyskland, er toalettene. Det er mange av dem, og de er som regel svært rene. Det er nemlig en utbredt pensjonistbeskjeftigelse å vaske disse toalettene mot at de fornødne legger igjen 50 cent. Snakk om vel anvendte penger!

Men det er også pengene som gir grunn til mest irritasjon når man bor i Tyskland. For når det kommer til elektronisk betaling, så tilhører landet fortsatt den 3.verden (ikke for det, i Zimbabwe har de mobil-banking….). De er rett og slett skeptiske til alt som har med betalingskort å gjøre, tyskerne. VISA er et fremmedord, og hvis du trekker opp maestro-kortet i butikken kan du vente deg et surt blikk. De liker det ikke.

Og nå har jeg funnet ut hvorfor. Tror jeg. I Moss har de nylig oppført et offentlig toalett hvor man kan betale for bruken med kort! Og ikke nok med det, toalettet vasker, spyler og tørker - alt for den nette sum av fem kroner. Det er vel liten tvil om at denne løsningen er en farlig utfordrer til de tyske pensjonistene. Så kanskje er det den mektige eldrelobbyen som har skylden for at kortbrukerne fortsatt er paria i Tyskland?

På badmintonbesøk

Det hender jeg føler meg riktig så tysk her nede. Som når jeg og den sølvgrå sykkelen tar innersvingen forbi en gruppe spanske turister langs Karl Marx Allé. Eller når jeg bunner en flaske billig fruktvin i Werder med en blomsterkjede rundt halsen, på den årlige Baumblütenfest. Da er det nesten så man skulle tro tyskheten var kommet for å bli. Men hovmod står alltid for fall, og når man på gebrokkent tysk skal stotre frem noen kloke ord om Israel/Palestina-konflikten foran 50 veslevoksne 19-åringer med jakke og slips (standard forelesningsantrekk), så føler man seg veldig norsk.

Etter denne akademiske fadesen var det på tide å fylle opp med lokal identitet. Og jeg har sjeldent vært tyskere enn da jeg, stilsikkert iført utvasket treningstøy, entret den lokale Badmintonhallen i ettermiddag. Det gjorde ingen verdens ting at jeg debuterte, og ballen (hva heter den egentlig?) ikke akkurat fløy i lynets hastighet frem og tilbake over nettet. Nei, i Badmintonhallen er vi alle tyskere. Alle har vi vært nybegynnere en gang, og det er lov til å feile. Men selv ikke den mest idylliske stund, kanskje særlig ikke den i grunn, kan vare evig. Jeg var tørst, sliten, og tiden var kommet for å skille klinten fra hveten. En flaske vann ble bestilt fra baren for å lindre badmintonsmertene. Allerede her gikk det galt, så alt for galt. For er det noe badmintonspillende tyskere ikke gjør, så er det å bestille vann i baren. Og idet jeg slurpet i meg de edle dråpene, endret salstemningen seg. Det var som om et jernteppe la seg ned i hallen, fra bane A i nord, til C i sør. Jeg sto igjen på den kapitalistiske vestsiden. Da regningen skulle gjøres opp, skjønte jeg selvsagt hvorfor min uforsiktighet ble møtt med en kald skulder. 5 Euro kostet flasken. 5 Euro for en flaske vann! Og det i en bydel hvor halvliteren koster 1.60. Som du skjønner, en ekte tysk badmintonspiller kjøper ikke vann i badmintonbaren.
Han kjøper øl!

Commies som kan

Si hva du vil om kommunistene, men de vet å stelle i stand en fest. I alle fall de tyske.

Det var torsdag, og jeg tok min nye sølvgrå sykkel til Kreuzberg og det jeg trodde var en fredelig grill i parken. Mens jeg trillet over Oberbaumbrücke ante jeg fred og ingen fare, men i det et par tverrstilte politibiler ble forsert, begynte det å demre. Arbeidernes dag. Dagen da en eller annen avdanket AP-politiker preker foran noen hundre gammelraddiser på stortorget i Fredrikstad.

Det burde egentlig ikke komme som noen overraskelse at 1. mai betyr mer enn pølse i vaffel i Berlin - venstreradikalismens høyborg. Og ganske riktig, før jeg visste ordet av det fant jeg meg selv midt i en mølje sinte kvinner og menn med plakater og paroler. Omkranset av politi på alle kanter, med kølle og pistol i hver sin hånd, kom jeg frem til at dette ikke var noe blivende sted. Så jeg prøvde å se så sint ut som jeg bare kunne, og lirket meg selv og den sølvgrå i sikkerhet bak et fremskutt kebab-utsalg.

Men i det store og hele var de riktig så blide, berlinerne som tilbragte 1. mai i Kreuzberg. De har nok innsett at revolusjonen ikke kommer med det første uansett, så hvorfor ikke bruke dagen som unnskyldning til å ta en gedigen fest? I hele Oranienstrasse danset de om kapp inn i solnedgangen, og lot seg knapt forstyrre av politiets opprørstropper som stadig vekk krevde hele gatens bredde til sine parader.

Kreuzberg er bydelen som gir multi-kulti klisjeen mening. Som på Mariannenplatz, der hijabkledte tyrkere og piercede tyskere danset i ring til en slags krysning av 90-tallsdisko og tyrkisk folkemusikk. Casio og Baglama i skjønn forening - her er alt lov. Så får det heller være at det ikke ble revolusjon i år heller.

Friedrichshain

For tiden bor jeg i et av de mest hippe strøkene i Berlin. Det merkes. Den typiske Friedrichshain-beboeren treffer du gjerne der han sitter med beina i kors og laptopen på cafebordet, mens han skriver på sitt første manuskript. Sannsynligvis er det snakk om en selvbiografisk tekst med nyskapende syntaks og symbolspråk. Inntil han får det store gjennombruddet tjener han penger ved å drive et lite utsalg for brukte LP-plater, i god High Fidelity-ånd. Eller enda bedre: Han maler abstrakt kunst og selger bildene på det lokale loppemarkedet hver søndag. Dersom den biografi-skrivende beboeren er kvinne, er hun alltid iført hjemmesydde klær. Hun fikser også gjerne opp gamle klær, som hun selger til en av de utallige second hand-butikkene, eller også hun på det ukentlige loppemarkedet.

Jeg kan altså ikke unngå å føle meg litt fremmed i denne bydelen, som utgir seg for å arrangere landsmøte for SU natt og dag - hele året. På hvert gatehjørne titter Che Guevara frem, gjerne ved siden av en plakat som tar avstand fra totalitære ideologier. Men tilværelsen som turist i eget nabolag er slett ikke til å kimse av. For mens den norske raddisen vanligvis har arv i en villa i Holmenkoll-åsen, er hans tyske motstykke langt fattigere. Og han tar seg som regel ikke stort betalt, den idealistiske forfatterspiren som driver platesjappe. Dermed kan en norsk student meske seg i et svært omfangsrikt utvalg rimelige bøker, plater, mat, drikke og alt annet hva tenkes kan. Så kanskje er det snart jeg som sitter der på hjørnet, godt i gang med mitt første manuskript? Historien vil vise…

Fordommer eller verdifull kunnskap?

Til tross for at det er stygt å si det, kan jeg ikke legge skjul på at jeg har fordommer. Mot noen og enhver. Og nettopp fordi forutinntatthet føles som en temmelig negativ karakteregenskap, er det svært stas når fordommene viser seg å være i overenstemmelse med virkeligheten. Ja, da nærmer de seg vel snarere hedersbetegnelsen “kunnskap om fremmede kulturer”?

Vi kjenner vel alle kjisjeen om den flittige asiater. I klassen min har jeg to japanere: 19-åringen Dai leser åtte bøker i måneden, mens Yuzuka nettopp er ferdig med sin masteroppgave om prøysisske reformer. Begge lærer de tysk på fritiden, sånn for moro skyld. Og ja, selvfølgelig, de bærer alltid på hvert sitt fotokamera - som de trekker frem i tide og utide. Så har vi kineseren som er arkitekturstudent og snakker engelsk, tysk, italiensk og svensk flytende. Forøvrig spiser han alltid frukt, og skal vi tro rapportene fra hjemlandet er Kina det rene paradis på jord.

Så har vi muslimene, to hyggelige og velutdannede menn som nesten kokte over av forargelse da Muhammed-karrikaturene var oppe til diskusjon. Eller franskmannen som arbeider på vingård i sommerferiene. For ikke å glemme den andre franskmannen, som knapt nok kan si et ord på engelsk.

Tyskerne er det litt vanskeligere å få tak på. For å ta det første først: Ordnung muss sein! Ja, her nede er man utvilsomt opptatt av orden, punktlighet og alt som hører dertil. Forleden fikk jeg pepper fra husverten da jeg brukte feil smørkniv, og dersom jeg en dag skulle glemme å skru av en lysbryter frykter jeg det blir det siste jeg (ikke) gjør i denne leiligheten. Og sånn er samfunnet - bundet sammen av en lang rekke regler og forordninger som sikrer at alt er under kontroll - alltid. Nylig fortalte en norsk student meg at hun har problemer med å melde flytting til Berlin (ja, man må det), fordi hun glemte å melde flytting fra Stuttgart da hun var der som utvekslingsstudent for tre år siden. Dermed må hun trolig reise til Stuttgart for å melde seg ut av Stuttgart (fysisk oppmøte er påkrevd), slik at hun kan melde seg inn i Berlin. Slikt er ikke lett å forholde seg til for en kaotisk sjel fra Østfold.

Men likevel er de altså vanskelig å få tak på, tyskerne. For mens de til tider er firkantete som få, fremstår de også som veldig liberale. Her i Berlin tror jeg noen ganger det er flere homser enn hetero i gatene. Det er vanskelig å finne to som går likt kledt - berlinerne ser ut til å delta i en konkurranse om årets mest eksentriske kostyme. Hele tiden. Og jeg har ennå ikke vært på et utested hvor ikke marihuana-dampen ligger tjukk som tåke i lokalet. Det alternative er mainstream.

Så blir spørsmålet om de svarer til fordommene, de to norske studentene som ikke gjør lekser og får skolepengene betalt av staten?
Det skulle ikke forundre meg.

Miljøskadet

Etter knappe tre uker i Berlin opplever jeg Hollywood-filmer med tysk tale som det mest naturlige i verden. Hvor skal dette ende?

Streiker seg til slankere innbyggere

Billig mat, enda billigere drikke og et kollektivtilbud i verdensklasse. Alt lå til rette for at Berlin-oppholdet for mitt vedkommende skulle bli en olympisk øvelse i fysisk forfall. Men stae tyskere ville det annerledes. Den siste uken har nemlig nesten alt av t-baner, trikker og busser stått på stedet hvil. Sjåførene har satt seg på bakbeina i lønnsoppgjøret, med det uungåelige resultat at titusenvis av berlinere hver dag må ta beina fatt. Jeg har trolig gått mer til fots den siste uken enn resten av året til sammen.
Det er ikke bare godt for helsen, men også et strålende tema for tørrprat på et haltende tysk…..

…like a candel in ze vint

I min forrige update fra Berlin skrev jeg at jeg har en nabo som liker ompa-musikk. Det kan jeg nå avkrefte. Det dreier seg nemlig om en døgnåpen karaoke-bar (!) som holder til vegg i vegg med mitt soverom. Men man venner seg til det meste, og fulle tyskere som snøvler Elton John-låter på dårlig engelsk klokken halv seks om morgenen er nå blitt en naturlig del av hverdagen.

Forøvrig har jeg skaffet meg tyskt telefonnummer, så hvis noen vil ha tak i meg kan de prøve
tlf. +4915 111 098214.

Vær og vokabular

Så har jeg altså flyttet til Berlin. De første fire ukene skal jeg vie til å utvide mitt noe slunkne vokabular. Foreløpig har jeg kunne briljere med klassikerne “es regnet in Strömen”, og “Hundewetter, ahh?”. Forhåpentligvis kan jeg snart slå til med “die Sonne scheint und der Himmel ist Blau” også. ……og derfra kan det vel bare gå en vei?

Jeg bor foreløpig på et finfint rom i en finfin leilighet, i et finfint strøk. Men i skrivende stund oppdager jeg at det er svært lytt her, og at naboen er glad i ikke fullt så finfin tysk ompa-musikk.