Carl Ivars forløpere?

Det er mange som fortviler over populistenes herjinger i dagens politikk. De kan trøste seg med at de ikke er de første.

De romerske senatorene brukte nedsettende betegnelsen “popularis” om politikere som flørtet med folkeviljen. Schreiner beskriver dem slik:
“Popularene opptrådte gjerne med en folkelig stil som virket provoserende på standsfellene, og de foreslo reformer med adresse til det folk de brukte som sin politiske plattform, uten at forskerne er enige om hvor seriøse reformater de var i hvert enkelt tilfelle.”

Da Cicero søkte om å bli konsul, fikk han følgende tips til valgkampen fra sin bror. Jeg har klippet ut noen bra sitater:

“De som søker et embedte bør sikre seg støtte fra vennene sine og vinne folket velvilje”.

“Her er det nødvendig at du kjenner folk ved navn, at du kan smigre, at du står på, er vennlig, har godt omdømme og at folk tror du kan gagne staten”.

“Dernest må du konsentrere deg om at det skal se ut som du gjør av naturen det du i virkeligheten ikke har anlegg for. Du sitter inne med slik høflighet som sømmer seg en god og dannet mann, men du må smøre tjukt på med smiger, noe som rett nok er forkastelig og skjendig ellers i livet, men helt nødvendig i en valgkamp”.

Og så det rådet jeg kanskje liker aller best:
“Kandidaten må tilpasse og avstemme ansiktsutrykket og talen etter mening og ønske hos dem han møter….Et avgitt løfte er ikke noe sikkert, det kan utsettes og det angår bare noen få. Men et avslag tas helt sikkert ille opp”.

“Endelig må du sørge for at valgkampen er praktfull, strålende, storslått og at den appelerer til folket. Videre at den har stil og verdighet. Og hvis mulig, sett ut rykter om konkurrentene dine, om forbrytelser, utskeielser og korrupsjon, alt etter den enkeltes legning…“