På´n igjen?

Det blir spennende å følge reaksjonene etter at en rekke danske aviser nå trykker Muhammed-tegningene.
Jeg er også spent på hvordan norske aviser opptrer. Dersom disse ikke trykker faksimiler av tegningene når de omtales, er det et knefall for religiøse fundamentalister. Samtidig er det usedvanlig dårlig journalistikk.

Jeg registrerer at Afteposten velger å sladde tegningene - som står til en helt saklig avisartikkel. Her er det ikke snakk om om å trykke for å provosere, men å illustrere en aktuell sak. Nøyaktig som da tegningene i sin tid ble trykket i en egyptisk avis - uten at det vakte reaksjoner overhodet.

Update 1:
- Langt de fleste vil bare tage genoptrykningen til efterretning. Der er en metaltræthed over for sagen, siger Zubair Butt Hussain, leder i Muslimernes Fællesråd.
Hvis han får rett, støtter det Lars Vilks tese om at gjentatte provokasjoner vil “ferdig-krenke” muslimer. Nettopp det har skjedd med kristne siden Life Of Brian vakte oppstandelse verden over.

Update 2:
– Vi gjør en løpende vurdering av saken. Det er ingenting i veien for å publisere Muhammed-tegningene, men velger vi å gjøre det, må det ha journalistisk relevans. Vi vurderer denne saken på helt vanlig måte, sier Dagbladets Anne Aasheim til Journalisten.
Hvis redaktøren har sagt dette, så mener hun det ikke. Jeg nekter å tro at en så erfaren dame som Anne Aasheim mener det ikke har journalistisk relevans å trykke tegningene som i sin tid fremprovoserte angrep på en norsk ambassade, som i så stor grad har preget offentlig debatt, og som nå igjen er høyaktuell. Mener Aasheim det ikke er journalistisk relevant å illustrere saker som omhandler disse temaene, med faksimiler?

Dette er avissiden som skapte rabalder i forrige karikatur-runde:

Menneskerettighetene - sekulær ekstremisme?

-Jeg mener at i et pluralistisk samfunn så skal man akseptere mange slags meninger, også de som er basert på ens tro. Problemet i dagens Norge er at hvis en person hevder meninger basert i en tro, f.eks kristendommen eller islam, så blir man med en gang avfeid som en ekstremist og trussel mot demokratiet. Det virker som at sekularistene har et monopol på meningene i Norge i dag. Det synes jeg grenser mot sekulær ekstremisme.

Disse ordene falt fra tidligere leder i Muslimsk Studentersamfunn, Usman Rana, i lørdagens utgave av Verdibørsen. Er det rom for å være politisk ukorrekt i dagens samfunn? spurte programlederen, og trakk frem muslimene som en utsatt gruppe.

Hovedbudskapet i programmet, fremsatt av Rana uten innsigelser fra NRKs journalist, var at muslimer er offer for en verdiliberal relativisme i Norge.
-Et livssyn som forfekter at det finnes en sannhet som definerer rett og galt har ikke livets rett, mens relativismen gjerne har livets rett. Det som er dillemmaet med relativismen i Norge i dag, er at kjepphestene (min utheving) toleranse og frihet og ytringsfrihet ris kun i møte med de verdiliberale, men settes på stallen i møte med verdikonservative.

Jeg synes disse uttalelsene fortjener litt oppmerksomhet. Rana definerer verdikonservativ religion som det absolutte - en sannhet som “definerer rett og galt”. Motsatsen er det verdiliberale Norge - som altså er relativistisk og uten et “forutbestemt” skille mellom rett eller galt. Det er jo helt vanlig å definere absolutisme og relativisme slik - med religion (eller det kategoriske imperativ) som åpenbare eksempler på det absolutte. Men stemmer det at den liberale europeiske “menneskerettighetsfundamentalismen” (som kritikere ofte kaller den), er et uttrykk for relativisme? Troen på at alle mennesker - kvinner som menn - heterofile som homofile - er like mye verdt, og har de samme rettighetene, er ikke også den temmelig absolutt? Og like mye som Rana har lov til å ytre seg, har jeg lov til å miste respekten for ham når han nekter å fordømme Irans dødsstraff for homofile (de henger dem i heisekraner).

Ytringsfriheten er nemlig absolutt i vårt samfunn, og kontroversielle meninger er fullt lovlige. Men sosial aksept er ingen rettighet. Er det ikke derfor snarere et tegn på relativisme når forstander i det Muslimske Forbundet, Bazim Ghozlan, kan komme med følgende uttalelser - uten å bli sosialt ostrakisert?
- Alle avvik er et problem og homofili er et avvik. Det er det ikke tvil om. I medisinsk forstand er alle avvik sykdom.
– Jeg er ingen medisinsk ekspert, men om det finnes behandling for homofili, så hvorfor ikke. For deres egen skyld er det bedre. Da slipper de å være en del av avviket og det vil gjøre livet deres lettere, sier han. Ghozlan tar forøvrig avstand for straff for homofili i Norge, men har forståelse for at det blir praktisert i andre land.

Det er selvsagt urettferdig av meg å trekke ut disse sitatene, og jeg ønsker ikke å tillegge Usman Rana dem. Men når disse skandaløse holdningene blir preket av ledende norske muslimer (Ghozlan er ansvarlig for islam.no) - uten å vekke kollektiv fordømmelse. Viser ikke det at relativisme i form av “ja ja, han kommer fra en annen kultur og da er det vel greit” hersker i norsk offentlighet, mye mer enn for lite toleranse overfor en “verdikonservativt religiøs sannhet som definerer rett og galt”? Jeg har problemer med å formulere dette klart, mye takket være mine åpenbare filosofiteoretiske mangler. Men for meg virker det som at Rana karakteriserte Norge som relativistisk på helt feil premisser.

Jeg synes forøvrig hele programmet på NRK ble noe absurd. Den enesten gang en norsk statsminister har beklaget en saklig, informativ avisartikkel, er sannsynligvis under karikatur-striden. Det var den gang et (nesten) samlet norsk redaktørkorps unnlot å trykke bilder av åpenbar offentlig interesse. Alt av frykt for å såre muslimske følelser, og av frykt for represalier. Hva er det som virkelig truer ytringsfriheten - konservativ religion eller “sekulær ekstremisme” ?

-Det finnes mennesker i samfunnsdebatten som ønsker å marginalisere Islam, å redusere islam til et semi-sekulært og relaitvistisk budskap. Det er sørgelig for det mangfoldige Norge, slo Usman Rana fast i programmet verdibørsen. Det er vanskelig å si seg uenig.