Svakt igjen, Hanne

Aftenposten fortsetter å slippe til Hanne Nabintu Herland i spaltene, men det er vanskelig å forstå hvorfor. Hun leverer stadig tankerekker som ikke ville stått til eksamen i forberedende, men er altså kvalifisert nok til å boltre seg i norges viktigste debattorgan. Denne gangen tar den godeste religionshistorikeren de verdikonservative i forsvar.

“Det er tabu å kritisere homofile, men fritt frem å hakke på verdikonservative som Mohammad Usman Rana.”

Takk og lov!
For selvsagt er det et sunnhetstegn at den som stiller seg som moralsk dommer over andres liv får gjennomgå i et liberalt demokrati. Selvsagt!
Og når Nabitu Herland ikke erkjenner forskjellen på ett individs seksuelle legning og et sett etiske regler basert på en åpenbaring for 1400 år siden….så fortjener hun heller ikke et seriøst motsvar. Men det har noe å gjøre med at alle standpunkter må være gjenstand for den samme logisk-rasjonelle kritikk og sånn…….

Det handler om RESPEKT!

Like etter at jeg blogget om Usman Ranas tvilsomme opptreden i verdibørsen på P2, gikk han likesågodt hen og ble prisvinner i Aftenposten. Kronikken om“sekulær ekstremisme” falt tydeligvis i smak hos debattredaktør Åmås, og den vakte i alle fall debatt. En av dem som støtter Rana er religionshistorikeren Hanne Nabitu Herland, som mener debatten er ensidig. I det som er hennes beste kronikk til dags dato (det sier ikke stort - vi snakker om damen som ga vestlig kultur skylden for fjorårets voldtektsbølge), er Herland opptatt av at religiøse mennesker fortjener respekt:

“På samme måte som homofile har krav på respekt, har muslimer og konservative kristne krav på nøyaktig det samme. Begge deler, ja takk.”

Men det er på dette punktet Herland misforstår fundamentalt. For ingen har krav på respekt, verken muslimer, kristne eller homofile. De må, som alle andre, stilles til ansvar for sine handlinger og holdninger. Kravet om respekt gjentas til det kjedsommelige fra religiøst hold, men det er mildt sagt absurd å mene at noen skal være fritatt fra normal etisk refleksjon. I ytterste konsekvens medfører det at vi må respektere også ekstremister som begrunner sine handlinger i religiøse tekster.
Ingen av delene, nei takk.