Nå har en tysk gitartekniker satt fine, nye strenger på den fine bassen min. Han har satt dem i riktig høyde, slik at det ikke klirrer når jeg spiller. Og han har sørget for at bassen er renstemt over hele halsen.
Så moralen er: Dersom noen skulle trenge litt musisering, har dere å skrike ut. Jeg kan akkompagnere alt fra tysk ompa-musikk til blodig metal…
Jeg skal i alle fall ikke ha på meg at jeg skriver på grunn av oppmerksomheten. Det er ikke prospektene for et liv i sus og dus som holder meg i bloggosfæren. Men er det ikke likevel noe ekshibisjonistisk over det å utlevere sine tanker på nettet? Gjør man seg ikke rett og slett litt viktigere enn man er, når man skriver om eksistensielle spørsmål for sine ti lesere? Jeg synes innvendingen er relevant, men det betyr ikke at jeg bryr meg. Min hovedmotivasjon for å blogge er først og fremst å få tilbake skrivegleden. Bloggen er en boltreplass der jeg kan skrive uten å forholde meg til vitenskapens eller journalistikkens konvensjoner. De siste årene har jeg knapt nok skrevet noe annet enn seminaroppgaver og avisartikler. Slikt er skadelig for språket, som blir redusert til et arbeidsverktøy snarere enn et kreativt medium. Og så er det rett og slett ganske digg å kunne skrive uten å måtte forholde seg til tusenvis av illsinte avislesere. Rett og slett.
Dagbladet på nett har i julen ute en lang artikkel om konspirasjonsteorier.
Jeg er så skeptisk til slike teorier at jeg ikke en gang gidder lese en artikkel som ser ut til å debunke dem. Det jeg synes var verdt å kommentere er at dette er en avisartikkel med utstrakt bruk av referanser. Noe som er stas.
Så hvis noen ønsker å lese en lengre artikkel om konspirasjonsteorier, til og med med referanser, så anbefaler jeg den overstående link.
Dernest vil jeg anbefale følgende:
seher.no
og
sol.no, som blåser stort opp en sak om Radiostar sin “nyeste musikkvideo!”. All PR er god PR, og glamour-modellPR er bedre PR….måtte vi ta verden med storm! 
Kirsti Bergstø har vært på vestbredden, hvor hun havnet i skuddlinjen for israelernes tåregass.
Greit nok at dama er engasjert, men sjekk ut tonefallet og knyttneven.
Så ser du denne videoen.
Noen som har latt seg inspirere?
Når man er sinna fordi alle er sinna, blir man da en av dem man blir sinna på grunn av?
Det er en selvdestruktiv egenskap ved meg - at jeg ikke unngår å oppsøke nettdebatter, selv om jeg vet jeg blir sinna fordi alle er sinna. Noen ganger må jeg, fordi det er jobben min å lese sinte menneskers tirader. Det går bedre når jeg vet jeg får betalt.
Men av egen fri vilje?
Mitt nyttårsforsett, når den tid kommer, skal være å lese færre sinte ytringer. Så blir jeg ikke en av dem.
Norges engasjement i Afganistan har etter hvert utviklet seg til å bli en politisk farse. Det er unektelig litt absurd at våre soldater gjerne kan drepe og bli drept i nordparten av landet - men for guds skyld ikke i sør. Alt bare for at SV ikke skal tape for mye ansikt her hjemme. Alt for at SV skal føle de har innflytelse og makt. Men prinsipielt er det jo ingen forskjell på hvor i et land man kriger. Man slåss i Afganistan - enten området er rolig eller “hot”. Sånn er virkeligheten.
Jeg skal ikke ta stilling til om jeg synes krigen i Afganistan er riktig eller ei. Men vi er der, og å la våre allierte i NATO i stikken er selvsagt ikke noe alternativ. Når Strøm-Erichsen forklarer hvorfor vi skal sende flere soldater, så høres det unektelig fornuftig ut:
- Vi vil styrke vår tilstedeværelse, spesielt i Faryab-provinsen, med 100 soldater og to til tre helikoptre. Det er helt nødvendig å øke tilstedeværelsen militært i det området for å skape sikkerhet.
Men det synes ikke SU, som planlegger ny piknik på plenen foran stortinget:
- Det er veldig tydelig at NATO ikke bidrar til å skape fred. Tvert i mot bidrar de til å øke spenningen ved å ta parti med enkelte krigsherrer og støtte opp om et brutalt regime, sier Kirsti Bergstø til VG Nett.
Lokalbefolkningen i Afganistan setter sikkert stor pris på Bergstøs rørende engasjement. Målet må være å få vekk det brutale regimet, slik at Taliban kan få orden på sakene igjen.
Føler meg rent så produktiv her jeg sitter på datarommet og tar notater om trettiårskrigen. For ved siden av meg sitter en dude som har spilt poker på facebook i snart fire timer.
Endelig kan jeg, med rette, kalle meg seriøs student. Det kjennes bra.
Har noen lest Lars Saabye Christensens nydelige novelle, “den misunnelige frisøren?” Om Bent Samuelsen, den trauste portøren som alltid klipper seg hos Frank på hjørnet. En dag bestemmer han seg for å prøve en ny frisør, og resultatet blir en frisk frisyre som til og med høster komplimenter fra dama på kiosken. Bents vågestykke går selvsagt ikke upåaktet hen verken hos Frank, eller hans kundekrets av menn som bestandig ber om “kort ved ørene”.
Vel, jeg må innrømme at jeg følte meg litt som Bent når jeg smøg meg forbi Sonnys kebab, på vei hjem fra den nye kebabsjappa 30 meter lenger opp i gaten. Jeg gjorde mitt for å holde ‘babben skjult for Sonny, men med sitt vaktsomme blikk fattet han nok mistanke. Sonny ante ugler i mosen.
La oss bare håpe at han tar det penere enn Frank, at han ikke inviterer seg selv på middag for å komme til bunns i saken. Og la oss håpe at kundekretsen, av menn som bestandig ber om “vanlig kebab”, ikke støter meg ut i kulden. At jeg slipper baksnakking og sosial isolasjon. Men jeg er rede til å ta konsekvensene. Man høster som man sår.
