Nyhetens interesse ligger nok i det ubehagelige (men akk så behagelige) faktum at jeg i fordums tider var viden kjent for å være en sofagris av rang, ja av ypperste klasse. I det vide og brede argumenterte jeg sofasittingens sak til venner og uvenner. Vidde og bredde var forøvrig noe jeg besatt god kompetanse på, etter kontinuerlig klatring i buksestørrelse siden første gym. Og det var vel det som til sist fikk meg til å stikke fingern i jorda og grave ned stridsøksa en gang for alle: Drømmen om å gli inn i de knapt brukte femnullensa fra 10.klasse som fortsatt lå pent sammenbrettet i kommoden på gutterommet.

Slik gikk det altså til at jeg krøp til korset og gikk til anskaffelse av et par toppmoderne løpesko med geldemping og autopronasjon. Den første joggeturen glemmer jeg aldri. Det var en mørk og stormfull februaraften. Marken skalv, for ikke å si ristet, under belastningen fra mine femognitti kilo som på alt annet enn grasiøst manér trosset tyngdekraften og – på uforklarlig vis – beveget seg. Etter fem lange minutter var kroppen på nippet til å gå i oppløsning, og det var så definitivt slutt på moroa.

Skjønt særlig moro var det uansett ikke. Smerte er selvsagt uunngåelig når man viser finger’n til årsverk med fysisk forfall. Men den psykiske smerten er heller ikke til å stikke under en stol eller for den saks skyld skyve under teppet. Som nybegynner med joggesko er man ganske paranoid, og tror at absolutt alle stirrer. Plutselig er man liksom verdens midpunkt, og den bestemora med gåstol man passerer (eller blir passert av) vant sikkert kretsmesterskapet i hekkeløp i 1938. Hun ler av deg, og den feite baken din som vagger seg bortover fortauet i snegletempo. Eller gjør hun egentlig det? Selvsagt ikke, men likevel er nok den innbilte ydmykelsen årsaken til at mange lar det blir med en to-tre turer før de legger joggeskoa på hylla. Første bud for en vordende jogger er altså å komme seg over den psykiske kneika. Det ER ingen som ser og ler. Faktisk er det ingen som bryr seg om deg i det hele tatt – rent bortsett fra det du måtte ha av familie og venner, da. Get over yourself!

Når det gjelder den fysiske smerten, så er det bare en ting som gjelder: Styr unna! I alle fall i begynnelsen. Du trenger ikke trenger trene til du dør. Og løp for all del ikke hver dag! For mye belastning føkker opp beina og kan sette en definitiv stopper for karrieren som ultrasporty jogger før den har så mye som kommet ut av startgropa. Og er du i dårlig nok form, skal det uansett LITE til før kondisen tar seg opp drastisk! Jeg begynte med korte joggeturer på ca. 10-15 minutter. Så jobbet jeg meg sakte, men uforskammet sikkert, opp mot en times sammenhengende, rolig jogging. Når kroppen klarer en slik påkjenning uten knusler er det bare å spe på med intervaller, bakkespurting, tempoløp og skikkelige langturer.

Og drit i alle treningsekspertene som nærmest varsler verdens undergang dersom du dropper en økt på grunn av dårlig vær, dårlig humør eller dårlig kropp. Du trenger ikke dårlig samvittighet og selvfølelse etter å ha prioritert sofaen en ettermiddag. I den store sammenheng har det faktisk _ingenting_ å si! Og dersom formen er laber er faktisk all trening trening og all hvile hvile, og sannsynligvis bra for deg. Det var dette innlegget fra Virrvarr som fikk meg til å tenke i disse baner, og tro meg, det funker!

Til sist en liten advarsel: Hvis du vil begynne å jogge for å få “mer overskudd” og energi til å gjøre andre ting – glem det! Jeg blir i alle fall så selvtilfreds etter å ha startet dagen med en solid løpetur at jeg i grunn synes jeg fortjener å gjøre ingenting resten av dagen. Skumle saker.

Og ikke glem å kjøpe bra joggesko!

Det som opptar dem aller mest ser ut til å være boligprisene. Det er en bekymring de forsåvidt deler med unge nordmenn, men på et ganske annet nivå. For å ta det første først: I forhold til inntekt er prisene virkelig eksepsjonelt høye i Kina, særlig hvis man ønsker å bo urbant. For å kjøpe en vanlig toroms trenger man gjennomsnittlig 20-30 års inntekt. Det internasjonale gjennomsnittet er seks år, skriver DN. Boligprisene er tredoblet siden 2005, ifølge Wikipedia. Og det stemmer bra med det min ene flatmate forteller. Foreldrene hans kjøpe en leilighet for et år siden, som nå visstnok har doblet sin verdi! Min andre flatmate er ikke like heldig. Forleden kom de potensielle svigerforeldrene med et tilbud: Om de gikk sammen med hans foreldre, kunne de kjøpe en leilighet til ham og kjæresten. Planen hadde bare en hake: For å kunne finansiere kjøpet måtte svigers selge sin egen kåk, og flytte inn sammen med de nygifte! Det høres kanskje søkt ut for mange, men for unge kinesere er dette et høyst reelt alternativt. For: Ifølge tradisjonen nærmest må man ha bolig for å gifte seg. Og helst er det brudgommen som skal bidra mest. Tatt i betraktning at de aller fleste kinesere er langt fattigere enn mine flatmates – som tross alt studerer i England – kan man bare tenke seg hvor vanskelig det er.

Årsakene til det de fleste kaller en boligboble, er mange, og jeg er ingen ekspert (kom gjerne med innspill!). Mine kamerater skylder stort sett på “the government”. Det er ikke tilfeldig, sier de, at de aller rikeste kineserne er eiendomsinvestorer og korrupte statsansatte. Styresmaktene har riktignok iverksatt noen tiltak i sommer, og ting tyder på at veksten er i ferd med å avta. Men man vil selvsagt unngå et drastisk fall i boligprisene, med de dramatiske konsekvensene det kan få for økonomien. Derfor er det lite som tyder på at ting blir veldig mye lettere for unge kinesere på boligjakt med det første. Kanskje er det like greit å gjøre som denne jenta – og flytte inn på badet først som sist:

For de som måtte lure (jeg får fortsatt noen klikk om dagen, så noen burde det da være!) så kan jeg opplyse om at jeg for tiden blogger på krigogfred.tumblr.com. Her skriver jeg om Krig og Fred (og sånn) mer eller mindre regelmessig. Tanken er først og fremst at jeg skal trene på å skrive om de tingene jeg har studert på universitetet. Forhåpentligvis melder kreativiteten seg også igjen slik at jeg kan skrive om litt av hvert på denne siden.

Ellers: Ha en fabelaktig sommer!
Per Andreas

It moves.

And everytime I hear that metallic sound of the camera moving, I picture Chloe O Brian at the CTU zeroing in on my face only to send Jack Bauer off on a new mission. That camera follows my every move, I’m telling you! And now it appears that Chloe will get a new toy to play with. According to the Guardian, the UK police is planning to use unmanned spy drones to monitor the population. From moving cameras to surveillance planes! One need not be paranoid to assert that the entire UK is turning in to one giant panopticon.

But these news follow the announcement that the terror threat is raised from “substantial” to “severe”. People feel under siege and are not likely to complain about moving cameras or flying surveillance.

Yet the drones are not primarily going to look for terrorists, but rather “antisocial motorists, protesters, agricultural thieves and fly-tippers.” They will “revolutionise policing”, according to Kent police.

I do not doubt the utility of these drones in catching criminals. But they are a stellar example of how techniques developed for fighting terrorists are being extended to fighting crime in general. Moreover, they illustrate how the war on terror has created a permissive environment for increased government surveillance of ordinary citizens. The data retention directive would never have been enacted were it not for the war on terror. Yet the communication data it forces providers to store is availiable to national authorities investigating “serious crime” – as defined by national authorities!

Even laws that are explicitly formulated to fight terrorism are routinely abused by police for other purposes. In London, artists with digital cameras are put behind bars for suspected terrorist activities. Taxmen use anti-terror laws to spy on alleged tax-evaders. Local councils rely on terror-laws to spy on everything from noisy children to barking dogs and illegal fishing – the list goes on.

It’s time we stop dismissing references to Orwell as alarmist naiveté. The camera is moving. Can you hear it too?

This is not to say that the President is going to withdraw all US troops from Afghanistan right away. To the contrary, his new policy will add an additional 30 000 troops too the theatre, plus an excepted allied contribution of about 10 000 (of which the half is more realistic).

It is on Obama’s insistence that the new strategy includes an exit-strategy as well. The president pushed back against the advice of his generals and ordered them to provide one. What he says about this is the most interesting information to listen for in tonight’s speech. Will the strategy include a timeline, or just more clear objectives? Without a realistic idea of of what it takes to declare “victory” and get out, a troop increase is nothing but an expensive way of kicking the can down the road. Establishing conditions that make withdrawal possible without facing Taliban takeover should be the primary objective in Afghanistan. In Defence Secretary Bob Gate’s words, it makes no sense trying to create a Central Asian “Valhalla” there.

Because, let’s face it, The US and NATO are not going to spend billions of dollars and lose thousands of soldiers in Afghanistan the next fifteen years. It’s simply not going to happen. At some point in the not so distant future we are leaving. That’s the reality, and we should accept it sooner rather than later.

This is the first chapter of the story about Per moving to England. It’s a story about airplanes, hostels, trains, lecture theatres and Germans. In other words, it’s probably not gonna be the most exciting story you have ever read. Not to say that Germans are not exciting; on occasions they are. But I didn’t expect that many of them. I’m sure half of the students on my department are German, and if truth be told I have already talked to more Germans here than I did living in Germany! The advantage of this is that I get to practice my German. The disadvantage? Well, I am going to return to Norway speaking English with a German accent. But to their credit, this seems like a particularly nice bunch of Germans, so I’m not going to hold their nationality against them.

Then there’s the Chinese. They are, as it seems, omnipresent in Bath. Anyone who doubts the rise of China should come see for themselves. In China, students compete fiercely for a scholarship to go abroad, and only the brightest make it. I share kitchen and bathroom with four of them. There’s Lu, the second year biology PhD who spends his time in Bath trying to identify the gene that makes humans smarter than other animals (or something like that. These things are too advanced for me – apparently lacking such a gene – to understand). And there’s Crystal, the translation student from Shanghai whose accent easily fooled me into thinking she was English. Dabing, the auto-engineer living next door, is renowned for his superb drinking skills and the ability to make beer out of eggs and water.

Besides the Chinese living in my flat, there’s Debora – the mathematician from New Guinea, and Oliver – the British/American prospective Business Manager. And let’s not forget Sean – the auto-engineer from Nigeria. Together, we represent all continents – sort of. Not bad!

According to Dostoyevski the most defining characteristic of us humans is that we get used to everything. It was with that in mind I decided not to panic when I first arrived here. Lack of painting, lack of equipment, lack of hot water, lack of comfortable mattress, lack of cleanness – the standards in this flat are surprisingly low. But after two weeks I could hardly be more happy about it. The huge picture of Audrey Hepburn hanging on the wall gives my room this artsy Camden-vibe. And the giant, noisy, ventilator fan right outside that kept me awake the first nights? I barely notice it now! ( It even serves the purpose of drowning out the noise from my partying neighbors). When I finally make good on the promise to buy myself a plant, this room will be second to no other room.

The best part of it is that Bath is such a ridiculously beautiful city, and I live just in the middle of it. Rumor has it that Apple Store is opening shop next door. I live just 200 meters away from the train to London. And the fact that Kentucky Fried Chicken is located just around the corner – it doesn’t hurt.

In essence, life in Bath is good. But I’ll get back to you when those essay deadlines closes in (or I run out of money).

Cheers!
To be continued…

Det vil bli en lidelse å tvinge seg gjennom debatt etter debatt med Navarsete i TV-ruta. Samtidig er det gode muligheter for at smerten krones med EU-medlemskap dersom senterpartidronningen fronter Nei-siden. For det Navarsete leverte i dag var ganske så pinlig. Når hun ikke lo sin nervøse latter, prøvde samferdselsministeren febrilsk å minne oss på alle Norges vakre fjell og fjorder. Som om de skulle synke i jorda den dagen vi ble medlem av EU.

Jeg er ikke gammel nok til å erindre så mye fra den forrige EU-kampen. Men jeg kan huske jeg var redd . Særlig ryktet om at fotballandslaget skulle legges ned gjorde inntrykk på en åtteåring fra Fredrikstad. Jeg vet ikke om dette var noe som i fullt alvor ble frontet av nei-siden, eller om historien oppstod i skolegården. Men redd var jeg.

Jeg er ikke lenger redd. I Norge klarer vi oss fint både på utsiden og innsiden av EU. Og landslaget, det er like dårlig uansett. Men jeg blir oppgitt. Jeg blir oppgitt når Liv Signe Navarsete i fullt alvor sier at hun er “mot EU, men for verden”, mens hun i realiteten er for norske bønder og gir blanke i verden. Jeg blir oppgitt når Navarsete sier hun er mot EU nettopp fordi hun er for internasjonale forpliktende løsninger, mens hun i sannhet er mot alle forpliktende løsninger som krasjer med norske landbruksinteresser. Elefanten i rommet når Navarsete skrøt av Senterpartiets solidariske internasjonalisme var så stor at det grenser til dyreplageri.

Jeg blir oppgitt når Navarsete i fullt alvor argumenterer for at Norge har like mye innflytelse på EU fra utsiden som innsiden fordi Jonas Gahr Støre er så veldig flink. Som om han skulle miste sine tilsynelatende ekstraordinære overtalelsesevner den dagen Norge ble medlem av EU.

Jeg blir oppgitt når Navarsete prøver å overbevise meg om at Norge har lav arbeidsledighet og god økonomi fordi vi ikke er med i EU. Som om vi ikke er avhengige av å være en integrert del av EUs indre marked eller våre enorme forekomster av olje og gass.

Men hun har rett i det, Navarsete, at Jonas er flink. Og kanskje er det derfor jeg nok mest gleder meg til en ny EU-kamp, ja til og med tv-debattene. Jeg gleder meg til å beskue Navarsete i det hun prøver å overbevise Jonas Gahr Støre om at han best påvirker EU fra gangen utenfor møtene i ministerrådet. Det kan bli litt av et spetakkel.

Senterpartiet har nok ikke innvandrerfiendtlige motiver – de bare spiller på fremmedfrykt for å fremme sin EU-fiendtlige agenda. Men når han først skulle prøve seg på et populistisk stunt, kunne kanskje Skulberg gjort sine saker bedre. Østfoldinger er mer glad i harry-turen til Svinesund enn de er redde for innbrudd i kåken. Det er få FrP-velgere som ikler seg felleskjøpetcaps i ekstase over dette forslaget.

Selv synes jeg nok Skulberg virker litt……….jeg har det på tungen……..bornert? Men selveste Georg Apenes står hos f-b.no frem som en stor tilhenger av Senterparti-politikerens passfetisj. Mon tro om datatilsyn-direktøren også er enig med Skulbergs uttalelser i gårsdagens avis:
- Jeg foreslår at vi gjeninnfører den gamle grensekontrollen med pass. Nå er det fri flyt av rumenere og andre kriminelle EU-borgere..

Eller enda bedre:

- Alle må sjekkes, og med dagens digitale pass og biometriske kontroller som fingeravtrykk, bør ikke køene bli alt for lange.

Det var ikke til å unngå at jeg utviklet en overlevelsesstrategi; jeg lærte å trykke på de rette knappene. En innringer som innledet samtalen med å skjelle meg ut, kunne beklage det før han la på. Hun som ville si opp avisen etter 40 år bestemte seg for å gi oss en sjanse til.

Og alt jeg gjorde, var å ta dem på alvor. Ikke noe hokus pokus, akkurat! Likevel opplever jeg selv nesten daglig å bli behandlet som lite annet enn et irritasjonsmoment når jeg kontaker offentlig eller privat sektor. Det virker ikke som at mitt helt basale credo er særlig utbredt blant de som driver med dette på heltid.

Derfor ble jeg ikke overrasket da It´s Learnings representant sa det rett ut til Ida Aalen: - Vi trenger ikke bry oss om brukerne så lenge vi tjener penger!

Jeg skal ikke påstå at It´s Learning tok feil. Kanskje har de så mange kontrakter med udugelige offentlige institusjoner at det lønner seg å nedprioritere brukerne. Men hendelsen inspirerte meg til å skrive noe mer om kundeservice generelt. Det koster så lite å yte god service, og jeg er ikke i tvil om at det lønner seg. La meg derfor gå gjennom et par helt elementære fenomener hvis eksistens store deler av Service-Norge ser ut til å ignorere.

Empati. Dersom du ikke er empatisk, bør du late som. Som femtenåring hadde jeg ikke et veldig personlig forhold til det å ikke få avisen i postkassa. Men jeg fortalte likevel innringeren at det var noe av det verste jeg visste. Før noen rakk å si “oppsigelse” gikk vi fra å være fiender til å bli allierte – pensjonisten og jeg. Det slo aldri feil.

Ydmykhet. Du er ikke ufeilbarlig. Din bedrift har ikke alltid rett. Innrøm det! Til de som ringte sent på søndag kunne jeg tilby lite annet enn en uforbeholden beklagelse. Ingen ny avis, bare vi beklager på det sterkeste.

Handlekraft. Selv om du ikke kan gi kunden kompensasjon, er det mulig å vise at henvendelsen ikke var forgjeves. Takk for tilbakemeldingen og understrek at det bare er slik dere kan bli bedre. Lov å ta tak i saken, slik at den ikke gjentar seg.

Etter å ha vært gjennom de tre overnevnte stadier hadde jeg som regel omvendt de fleste innringerne. Det gjaldt riktignok en konkret – og temmelig uskyldig – situasjon, men jeg mener overføringsverdien er betydelig. Hvordan bør journalister hanskes med relevant kritikk i kommentarfeltet? De bør vise at de skjønner hvorfor kritikken kommer, innrømme at de kan ha gjort en feil, og gjøre noe med det. Dersom de hadde utvist empati, ydmykhet og handlekraft ville Warner Music unngått mye dårlig PR. Jeg kan bare forestille meg hvor mange liknende tilfeller som kunne vært unngått ved noe så enkelt som å ta kunden på alvor.