Død kvinne så tv i 42 år

Den kroatiske kvinnen skjenket seg en kopp te, satte seg til rette foran fjernsynsapparatet og ble der i 42 år.

Mon tro om hun ikke ble firkantet i øynene etter hvert.

På badmintonbesøk

Det hender jeg føler meg riktig så tysk her nede. Som når jeg og den sølvgrå sykkelen tar innersvingen forbi en gruppe spanske turister langs Karl Marx Allé. Eller når jeg bunner en flaske billig fruktvin i Werder med en blomsterkjede rundt halsen, på den årlige Baumblütenfest. Da er det nesten så man skulle tro tyskheten var kommet for å bli. Men hovmod står alltid for fall, og når man på gebrokkent tysk skal stotre frem noen kloke ord om Israel/Palestina-konflikten foran 50 veslevoksne 19-åringer med jakke og slips (standard forelesningsantrekk), så føler man seg veldig norsk.

Etter denne akademiske fadesen var det på tide å fylle opp med lokal identitet. Og jeg har sjeldent vært tyskere enn da jeg, stilsikkert iført utvasket treningstøy, entret den lokale Badmintonhallen i ettermiddag. Det gjorde ingen verdens ting at jeg debuterte, og ballen (hva heter den egentlig?) ikke akkurat fløy i lynets hastighet frem og tilbake over nettet. Nei, i Badmintonhallen er vi alle tyskere. Alle har vi vært nybegynnere en gang, og det er lov til å feile. Men selv ikke den mest idylliske stund, kanskje særlig ikke den i grunn, kan vare evig. Jeg var tørst, sliten, og tiden var kommet for å skille klinten fra hveten. En flaske vann ble bestilt fra baren for å lindre badmintonsmertene. Allerede her gikk det galt, så alt for galt. For er det noe badmintonspillende tyskere ikke gjør, så er det å bestille vann i baren. Og idet jeg slurpet i meg de edle dråpene, endret salstemningen seg. Det var som om et jernteppe la seg ned i hallen, fra bane A i nord, til C i sør. Jeg sto igjen på den kapitalistiske vestsiden. Da regningen skulle gjøres opp, skjønte jeg selvsagt hvorfor min uforsiktighet ble møtt med en kald skulder. 5 Euro kostet flasken. 5 Euro for en flaske vann! Og det i en bydel hvor halvliteren koster 1.60. Som du skjønner, en ekte tysk badmintonspiller kjøper ikke vann i badmintonbaren.
Han kjøper øl!

NM i kamelsvelging

I Fredrikstad har det FrP-styrte flertallet vedtatt å innskrenke sjenketidene. Slik ser de nye tidene ut:
Klokken 02.00 i helger sommerstid
Klokken 01.30 i helger utenom sommerstid
Klokken 01.00 hverdager sommerstid.
Klokken 00.30 hverdager utenom sommerstid.

Jeg tror nok noen av de som stemte FrP i det forrige lokalvalget føler seg litt snytt. Å innskrenke valgfriheten (både for individer og nærinslivet) er heller ikke god Venstre eller Høyre-politikk. Jeg kan lukte ironien helt ned hit. Men vedtaket viser med all tydelighet hvor problematisk det er med tverrpolitiske flertallskonstellasjoner. Velgerne vet ikke hva de får. Hadde KrFs ultimatum om tidligere sjenketider vært kjent før valget, så vet jeg ikke hvor stort flertall de ikke-sosialistiske partiene hadde fått i Fredrikstad. Så viktig er Øllen der i gården.
Hva synes jeg?
2 er et greit nok tidspunkt å stenge kranene, men 01.00 er alt for tidlig på sommerhverdagene. Det blir problematisk for utelivsbransjen, og kjedelig for turistene. En negativ spiral, med andre ord.

Og bare for å ha sagt det: Her i Berlin stenger kranene ALDRI!

Commies som kan

Si hva du vil om kommunistene, men de vet å stelle i stand en fest. I alle fall de tyske.

Det var torsdag, og jeg tok min nye sølvgrå sykkel til Kreuzberg og det jeg trodde var en fredelig grill i parken. Mens jeg trillet over Oberbaumbrücke ante jeg fred og ingen fare, men i det et par tverrstilte politibiler ble forsert, begynte det å demre. Arbeidernes dag. Dagen da en eller annen avdanket AP-politiker preker foran noen hundre gammelraddiser på stortorget i Fredrikstad.

Det burde egentlig ikke komme som noen overraskelse at 1. mai betyr mer enn pølse i vaffel i Berlin - venstreradikalismens høyborg. Og ganske riktig, før jeg visste ordet av det fant jeg meg selv midt i en mølje sinte kvinner og menn med plakater og paroler. Omkranset av politi på alle kanter, med kølle og pistol i hver sin hånd, kom jeg frem til at dette ikke var noe blivende sted. Så jeg prøvde å se så sint ut som jeg bare kunne, og lirket meg selv og den sølvgrå i sikkerhet bak et fremskutt kebab-utsalg.

Men i det store og hele var de riktig så blide, berlinerne som tilbragte 1. mai i Kreuzberg. De har nok innsett at revolusjonen ikke kommer med det første uansett, så hvorfor ikke bruke dagen som unnskyldning til å ta en gedigen fest? I hele Oranienstrasse danset de om kapp inn i solnedgangen, og lot seg knapt forstyrre av politiets opprørstropper som stadig vekk krevde hele gatens bredde til sine parader.

Kreuzberg er bydelen som gir multi-kulti klisjeen mening. Som på Mariannenplatz, der hijabkledte tyrkere og piercede tyskere danset i ring til en slags krysning av 90-tallsdisko og tyrkisk folkemusikk. Casio og Baglama i skjønn forening - her er alt lov. Så får det heller være at det ikke ble revolusjon i år heller.

Afghanistan neste?

I en ny BBC-dokumentar kommer det frem at FN-soldater i Kongo solgte vaapen til en morderisk opprörsgruppe.

Disse folkene er det altsaa SV önsker aa slippe lös i Afghanistan. At noe maa gjöres med NATOs strategi der i gaarden er det vel ingen tvil om. Det er ogsaa legitimt aa kritisere forsvarsalliansens tilstedevärelse. Legitimt og nödvendig i et demokrati. Men jeg maa si at tilliten til at FNs blaahjelmer skal kunne utrette noe mer konstruktivt er heller laber.

Diplomatisk haraball

Jens Stoltenberg skal ha ros for at han klarte å sette halen på grisen under SADC-møtet i Mauritius. Dersom noen skulle være i tvil om hva som har skjedd i Zimbabwe den siste tiden, kommer her en svært kort oppsummering:
Opposisjonen vant både parlaments- og presidentsvalget. Sannsynligvis fikk de mer enn femti prosent av stemmene i presidentvalget, hvilket betyr at Mugabe skulle tatt sin hatt og gått umiddelbart. Det kan se ut som om regimet ikke hadde noen god plan for å takle en slik situasjon (de er ikke kjent for å tenke spesielt langsiktig), og nekter derfor ZEC (valgkommisjonen) å offentliggjøre resultatet. Enten kommer kommisjonen til å gi Mugabe flertall til å fortsette som før, eller så blir det en 2. runde hvor folket skal skremmes til å stemme “riktig”. Det er også sannsynlig at man tvinger gjennom et omvalg, for å endre også resultatet fra parlamentsvalget. Her har ZEC offentliggjort at opposisjonen fikk et historisk flertall.

Uansett har regimet gjort en dårlig jobb med å skjule jukset, og alle SADC-landene vet selvsagt godt hva som egentlig foregår i Zimbabwe. Det er ingen som tror at ZEC ville holdt igjen resultatet dersom Mugabe hadde vunnet, for å si det sånn. Likevel har nabolandene heller ikke denne gang klart å ta et oppgjør med den gamle frigjøringshelten Mugabe, og Sør-Afrikas Thabo Mbeki har sågar latt seg sitere på at det “ikke er noen krise i Zimbabwe”! Derfor er det fint at Jens Stoltenberg benyttet anledningen til å ydmyke Mugabes representant på Mauritius (det skulle selvsagt bare mangle) - foran nettopp SADC-landene. Det kommer nok ikke til å gjøre noen forskjell, men det er likevel bra at Norge er tydelige overfor de afrikanske topplederne. At vi sier eksplisitt det de alle vet, men ikke vil innrømme. At resultatet blir diplomatisk haraball mellom Zimbabwe og Norge, er det ingen som bør bekymre seg for. Mugabes diplomater bør ikke ses på som legitime representanter for sitt folk, men tyver.

For å få en smak av det egentlige Zimbabwe, kan du heller sjekke ut dette opptaket. Koret som synger møtte vi utenfor en Spar-butikk et sted mellom Harare og Chivi. Etter hva jeg kunne forstå besto det rett og slett av mennesker som var på butikken og følte for å ta en trall. Stadig flere forbipasserende sluttet seg til, noe man også kan høre i løpet av opptaket. Dessverre fikk jeg ikke tatt noen bilder, da det ifølge sjåføren vår var for mange “government agents” i nærheten. (Audio-engineering ved Jonas Rohde-Moe)

Brun feminisme?

Mahmood Amiry-Moghaddam skriver svært godt i Aftenposten om den systematiske kvinneundertrykkingen som finner sted i Iran. Men vi som leser Dagbladet vet heldigvis at dette bare er nok et utslag av brun feminisme…

Mitt idol!

Spillegal (kontaktannonse)

Nå har en tysk gitartekniker satt fine, nye strenger på den fine bassen min. Han har satt dem i riktig høyde, slik at det ikke klirrer når jeg spiller. Og han har sørget for at bassen er renstemt over hele halsen.
Så moralen er: Dersom noen skulle trenge litt musisering, har dere å skrike ut. Jeg kan akkompagnere alt fra tysk ompa-musikk til blodig metal…

Den nakne sannheten

Jeg skal i alle fall ikke ha på meg at jeg skriver på grunn av oppmerksomheten. Det er ikke prospektene for et liv i sus og dus som holder meg i bloggosfæren. Men er det ikke likevel noe ekshibisjonistisk over det å utlevere sine tanker på nettet? Gjør man seg ikke rett og slett litt viktigere enn man er, når man skriver om eksistensielle spørsmål for sine ti lesere? Jeg synes innvendingen er relevant, men det betyr ikke at jeg bryr meg. Min hovedmotivasjon for å blogge er først og fremst å få tilbake skrivegleden. Bloggen er en boltreplass der jeg kan skrive uten å forholde meg til vitenskapens eller journalistikkens konvensjoner. De siste årene har jeg knapt nok skrevet noe annet enn seminaroppgaver og avisartikler. Slikt er skadelig for språket, som blir redusert til et arbeidsverktøy snarere enn et kreativt medium. Og så er det rett og slett ganske digg å kunne skrive uten å måtte forholde seg til tusenvis av illsinte avislesere. Rett og slett.